Denne sommeren hadde skissert seg frem til å bli en av de innholdsrike. Den var på vei til å skrive seg inn i historieboken som en av de best planlagte. Ting som ferdigstillelse av dykkerkurs, Quart, beach vollyball var allt på plass i innholdsfortegnelsen. Men tiden skulle vise at store forandringer ville finne sted.
Jeg får med meg første dagen av dykkingen og må avlyse resten pga familiære årsaker. Greit nok det. Quarten går også fløyten pga dette. Etter noen dager så begynner jeg å kjenne noen kriblinger i halsen og feberen stiger. Da bærer det til legevakten i Odda. Her blir jeg mottatt av en dansk sommervikar. Han virket jo grei siden han fikset resept tli pencilin, men jeg fikk jo bare barnemedisin. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til legemiddelprodusenter som ikke kan fremmstille preparater som er av en slik styrke at de med stolthet kan bære en rød trekant med stolthet på sitt bryst.
Så her går det et døgn med hva jeg vil kalle feilmedisinering.
Fredagen kommer og jeg drar på sykehuset. Her tas en rekke prøver og CRP måles til mærmere 200, denne skal være under 10(!!)
Jeg blir da innlagt på 303-4. Altså et fire mannsrom. Det første som slo meg når jeg entret rommet liggende lettere utmattet var at snoke potensialet her hvertfall var 2 av 3. Jeg blir etterhvert tilkoplet et ventilsett som skal være knutepunktet mellom meg og de forskjellige posene som henger på stativet ved siden av sengen. Her injeseres antibiotika i svært konsentrerte mengder, noe som resulterer i at jeg må bytte arm og injeksjonspunkt den neste dag. Fredag kveld noteres 40,4 i feber.
Ting som smertestillende, febernedsettende, saltløsning og glykose B rannt gladlig inn i armen min.
Lørdagen siger avgårde. Er man slapp nok går klokka relativt fort. Husker ikke stort fra lørdagen lenger..
Søndagen kommer og allmenntilstanden stiger. De små rakkerane som turnert rundt i blodet mitt er nå sunket til CPR 170. Denne dagen inneholder foreldrer med nyplukkede jordbær, Asle og en langt etter visitt tiden Carina. Så etter fire dagers sykeleie hvor den eneste vandringen foretatt av meg er å stilltre meg på undrende underernærte bein inn til porselenen,kommer Carina så sent at jeg blir nødt til å forlate rommet for å ta i mot henne.
Jeg klarer det og nok et stort fremmskritt noteres.
Mandag; blodprøve tas og bekrefter at styrken til de siste rakkerane er nede på 100. En gjeng med leger samles og beslutter at jeg kan skrives ut. Det var alikevell tomt for den inntravenøse antibiotikaen så piller kunne jeg spise hjemme. Det jeg spiser er Dalacin 300 mg og LILLA..
Før dette sykdomms marerittet satte igang hadde jeg flere ting på gang.
Skulle blandt annet debutere som vørterøl drikker. Noe jeg strøyk på med glans. Fysj!!
En annen ting jeg skulle lære meg var å fiske med flue, vrient men jeg fikk fisk. Som en kamerat av meg sa; det er bare nå i begynnelsen, de 10 første årene det er vrient..
Så etter Dalacin sommer tour 2003 ser innholdsfortegelsen noe sånn ut
– Vørterøl og dens menglende egenskaper
– Dykking, opplevelsen vil nok stige når jeg forlater den flisbelagte svømmehallen
– Odda sykehus, lange netter og sovemedisiner
– Tor med hammeren har hentet pc`n vår
– Fine men få dager på Sola beach
– Sommervikarer i helikopter bookingen
Ha en sykdommsfri dag.
