I går satt jeg nede på rommet mitt. Alt var fredelig og stille, da blutselig Bambi skriker ut:
«Traaaashie, kom å se. Skynd deg, kom!»
Selvfølgelig løp jeg opp trappen så fort jeg kunne. Forstod at det var noe spesielt på TV. Det første som slo meg var at Madsilikum hadde havnet på nyhetene, eller om Turi hadde fått ny norsk fartsrekort i 30-sonen.
Bambi står på gulvet i ekstase, og peker på TV-skjermen. Se! Jeg kikket men så ingenting av interesse.
«Linn Helen e på TV!»
«Linn Helen?»
«Jaaa!»
«Kem e Linn Helen?»
«Du kjenne jo hu, hu fra Lura, storesystår te Katie!»
«Say what? Kor kjenne eg hu i fra?»
Bambi, frustrert og fortsatt i ekstase:
«Det e jo bestevenninnå mi, me hang jo alltid samen i gadå når me va mindre.»
For å gjøre en lang historie kortere. Vi kom til slutt frem til at Linn Helen var ei som hadde vært litt med Rune som bodde i samme gate som Bambi når de var små. At Bambi i det hele tatt har snakket med denne kvinneskikkelsen ville vel vært en gedigen overdrivelse.
Poenget mitt er at det er teit hvordan vi overdriver når vi ser et kjent ansikt på fjernsynet, eller når vi møter på en kjendis på gaten. Hvorfor? Det er jo i bunn og grunn patetisk.
Jeg sier ikke at jeg er bedre på noen måte. Her forleden dag spaserte jeg nedover Bergens gater, og plutselig mistet jeg pusten, ble svimmel og holdt på å snuble. Hvorfor? Stig Van Eijk(!) stod og hang inntil en vegg. Jeg var sikkert bare 2-3 meter fra ham. Åååååhh..
