Ikkje ta bilde, for då DREBE EG DEG!! *Knips*

Eirik viser knyttneven

Det er nå bare 14 dager igjen til økonomisk ruin. Til tross for en hard kamp med tentamener og o-fagsprøver, ser det ikke som jeg slipper unna julen i år heller. Det som ødelgger mye av den ellers så fredelige julen, er kjøpepresset folk har til å kjøpe gaver til hverandre. Mens andre går å gleder seg til jul, går jeg å gruer meg. For meg er de første 24 dagene i desember som å vente på å gå den grønne mil, mens folk roper: «Dead man walking». Julen er som en sugende blodigle, faktisk hakket værre enn damer. Skrekksenarioet er viss du har vært så uheldig å funnet en dame som fyller året i månedene rundt jul, slik som min kjære venn Knut(Dokkebakken)har fått erfare. Men misforstå meg rett nå, foruten alle presangene er julen en finfin ting. Familiejulemiddager, julestemningen, kompisskvelder, Pederspizza, Banken, Madam Åse som vi av en eller annen merkelig grunn ikke har besøkt enda. Men som jeg og Anders er fast bestemt på at vi skal i år. Alt dette er ting som dere gavegriske egoister der ute burde satt mye mer pris på.

Dagens bilde er dedikert til Eirik Hylland, Hvorfor et bilde av han? Jo, for rundt om kl 22:00 i går ringte mobiltelefonen til Anders. Eirik ville bli hentet på Flesland. Hva han skulle her, visste vi ikke. Men vi visste at Eirik hadde vært ute på seiltur med 2 ukjente menn i 60års alderen. Vel fremme i molly fikk vi hørre om de mange røverhistoriene hans. Turen gikk som følger: 8 november leser Eirik Stavanger Aftenblad, der kommer han over en annonse som etterlyser 2 erfarne seilbåtfolk, som skal vil seile til sør i Spania. 18 november sitter sjøulken Eirik, i den 10,5 meter lange seilbåten. Med et mannskap bestående av en 62år gammel vegetarianerkokk, og den 65år gamle båteieren, som har solgte hus og bil i bytte mot denne 10,5 meter lange båten. Kl.11:00 (Fisketorget i Stavanger) vender de seilet mot England. 3 timer senere roper sjøulken Eirik på elgen: Turen til England hvor de krysser selveste Nordsjøen skulle vise seg å ta hele 3-4 dager med intens sjøsyke, for de omsider når England. Her fikk de 1 natt med hvile før de vendte seil mot den Engelske kanal og Frankrike. Planen var å krysse kanalen på det korteste punktet, men båteier Odd ville noe annet. Han mente nemelig at det ikke var lovlig å krysse kanalen. Og det å kjøre langs kysten ikke var noe god ide. Selv om de ble fortalt av erfarne båtfolk at det lureste var å seile langs kysten ved disse årstider. Dag nr 2 på den Engelske kanal kom de ut for et uvær midt på svarteste natten, dette medførte at både Eirik og Jerome ble liggende sjøsyke. Odd ble derfor nødt til å seile 20 timer i strekk, i uvisshet om de i det hele tatt noen gang ville nå land. 2 dager senere nådde de Cherbourg i Frankrike. Her ble de i 2 dager, mye grunnet stor misnøye, og trusler om mytteri etter deres nær døden opplevelse på den Engelske kanal. Men etter mye om og men vendte de snuten mot Jersey, dette var en resie som skulle ta 1,5 dag. Men lettere sagt en gjort. Sjøulken Eirik ble satt som styrmann på vei ut av porten (en port alle båter må gjennom, ifølge Eirik). Det gikk bra i et halvt minutt med Eirik bak rattet før det smalt i bauen. Til Odd sin store fortvilelse måtte de snu inn mot land igjen for å få sjekket båten. 24 timere forsniket kunne de igjen vende snuten mot Jersey. Her møtte de igjen på mye uvær og midt oppi alt faenskapen, gikk de tomme for diesel. Eirik ble satt til jobben på å fylle på tanken mens Odd holdt han fast, mens han lente seg utenfor båten. Problemet var at denne båten ikke var beregnet for at du skal fylle bensin midt ute på det åpne hav, mens uværet herjer som værst. Dette medførte til at Eirik hadde sin andre nær døden opplevelse. Vel fremme på Jersey børt det ut mytteri. Eirik og Jerome nektet å seile videre med Odd som tydeligvis hadde et ønske om og dø, ettersom han nettopp hadde mistet kona som følge av kreft. For mange timer med snakk om døden fra Odd sin side, og noe han sa som et argument for å ikke seile langs kysten var: «Viss noen spør etter meg, kan dere si at dere forlot meg på sjøen som en ekte seilmann!». Dette var tydeligvis det som satte spikeren i kisten for Eirik og Jerome. Fra Jersey tok de båt tilbake til England, videre tok de flyet fra Gatwick til Malaga i Spania. Her kunne Eirik få bo hos Jerome som hadde familie i Malaga. Før de tok turen videre til Madrid. Hvor de overnattet hos datteren til Jerome på 24, som visst nok Eirik hadde et godt øye til. Han var jo tross alt sjømann nå. Eirik så optimistisk på sin Spaniatilværelse og var faktisk innstilt på å bli i Spania til over nyttår. Slik som akseladd har gjort i mange eventyr før oss, prøvde Eirik å få jobb som ballgutt på Real Madrid stadion. Men de tok visst aldri telefonen, litt trist å tenke på at de gikk glipp av tidenes beste ballgutt ever. Og det faktum at denne gutten uten tvil ville opparbeidet den beste ansenitet blant fotballgutter av dem alle.
Etter å ha festet med det voksne klientell i 2 dager, og opplevd at å kjøre bil i hasj/alkoholrus fortsatt er hipt for 60-åringer nede i Spania. Sa Eirik farvell til sin gode venn Jerome og vente snuten mot sitt moderland Norge, destinasjon Fleseland, Bergen. Og snipp, snapp, snute så var det eventyret ute!

Publisert
Kategorisert som Blogg

Av Henning Madsen

Kongen av alle luftslott. Mannen med baller i luften og dusinvis av planer. I dette hodet skjer det mangt. Plutselig blir han dansk, av og til skal han bli fallskjermjeger, men han ender for det meste opp i kontorstolen med "Fire in the hole!" skrikende ut av høyttalerne. Alt sett under ett, er Henning en overkommelig venn. Humørsvingningene sine takler han med en viss respekt. På topp er det ingen som kan måle seg denne gutten. Det ender da ofte i morsomme påfunn, god festånd, ekstrem hygge og faenskap. Sånn liker vi Dansken.

1 kommentar

  1. Ekte sannferdig historie beskrevet på ertmessig mulig formulert måte …

    Dette topper allt Henning …

    Respekt :>>>>>>

Kommentarer er stengt.