Hver eneste natt drømmer jeg om knedyp pudder, bluebird, brante fjellsider og godt kameratskap. I går satt jeg nede på NHH med mine hyperbolske funksjoner. Telefonen ringte. Stemmen i andre enden var en lystig og glad gutt. Dvergen Ivar skulle på date, og ikke en hvilken som helst date. Skidate i Hordadalen! Med sine heldige kontakter får Ivar lett scooter- og pistbullytransport. Misunnelsen bygget seg kraftig opp innvendig. Ville bare forsvinne. Vekk fra alt og alle. Emigrere til Pluto. Hva som helst. Så skrikende urettferdig. Det var med lite motivasjon jeg vendte nesen tilbake til Taylorrekker og irrasjonale polynomer.
Når vi første er inne på Røldal, så ble Røldals store sønn, Victor Emanuel Andreu, 1 år eldre i går. Prøvde å få kontakt, men fikk høre at gutten var tolk i Argentina! «Å ikkje nok med det», men Røldal er tilbake på snøtoppen i Norge. Heisene begynner å surre nå til helgen, men hva skal jeg? Har lovet at 4 apekatter skal få utnytte Spiegel og meg ned til Stavanger, der oppdraget dems er å spise medisterkaker og vise falsk glede. Det er med tårer i øynene jeg biter i det sure eplet, og venter 12 dager til gjenforeningen min med pudderguden.
Livet er fissent.
