Dokkebakken 7 – Den Andre Filmen

Gode oppfølgere er ikke hverdagskost i filmhistorien. Slike ensomme ulver kan vel enkelt telles på en hånd. Grunnen er vel pengesyke produsenter som får blod på tann, og prøver å lage en sequal som skal være større og mye, mye bedre. Uheldigvis oppnår de akkurat det de vil; å tjene nok penger til å leve i en lykkelig heroinrus på Bahamas resten av sitt overvektige liv. Vi har dog noen få unntak. «Indiana Jones», «Terminator», «Dokkebakken 7» og «From Dusk til Dawn» er blant de produksjonene som faktisk har gode sequals. Så, konklusjonen først; Den Andre Filmen ér bedre en forgjengeren. Årsaken er nok intensjonene til godeste Knut Erik og Erling. Penger var aldri et tema, og alle skuespillerene jobbet mer eller mindre gratis. Hundrevis av timer, utallige søvnløse netter og et blodslit av dimensjoner på det spermslitte tastaturet til Knut Erik har virkelig gitt resultater. La oss fokusere på det positive. Filmen er allmenn sebar, noe som er en stor prestasjon i seg selv. Å gi en dogmefilm uten manus, glede og latter til utenforstående er en utfordring ikke mange ønsker å møte. Filmen har elementer fra de fleste genre; horror, komedie, drama og romantikk. Et heldig sammensurium. Mange små og store øyeblikk har de siste månedene blitt festet til Knuts DV-taper som et resultat av hans til tider syke påvirkning av de siste års realityserier. Vi takker og bukker. Innholdet gjør filmen til det den er. Vi følger ingen rød tråd, og vi blir heller ikke fortalt en skrikende god historie. Alt er løst, men det funker. Klippingen er mer eller mindre kronologisk, noe som gir en god analyse på mange individers utvikling. Hvis jeg må si et felles tema for herligheten, må det bli frøken Alkohol, da representert av Grans, Tuborg og Haukelands snublevann. Hun gjenspeiles i de fleste av filmens mange scener. Den totale spilletiden på 79 minutter, gjør den til en helaftens film, med nok muskler til å utfordre de fleste amerikanske og indiske produksjoner. Teknisk har «db7 productions» gått mange skritt videre. Klippingen er fantastisk forbedret, valg av soundtrack passer som hånd i hanske, og layout og visuell fremføring er et kunstverk for øyet. Nok lovprisinger. Heldigvis kan mye forbedres, da spesielt med tanke på nettopp den tekniske biten. Lyden var uheldigvis ikke helt i toppsjiktet, og ble i enkelte scener direkte irriterende. De få spesialeffektene vi ble presentert var ikke vanskelig å gjennomskue, men det var vel verdt forsøkene. Bildet så noe komprimert ut, selv før komprimeringen. Det blir nok tvilsomt bedre i den endelige versjonen, men litt svinn må man vel regne med. Guttene har fortsatt noen små utfordringer å jobbe med, men det er slike detaljer som skiller en hobbyfilm fra alt annet søppel vi får servert fra over dammen. Objektivt sett vil jeg gi morsomheten 6 av 10 stjerner.

Det har vært hyggelig å jobbe med dere gutter. All cred til Mrs. Tweedy og Mr. Single!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.