Ukeslutt
I noen uker fremover nå slutter uken min allerede på torsdag. Dette gjør at jeg får mulighet til å gjøre det jeg liker best, og det jeg lever for, å dra til fjells. Heldigvis finnes det andre sjeler i Bergen by som er i samme båt. Grytidlig fredag dro jeg med meg daimerne Frank og Magnus til Kvamskogen. Vi ble møtt av en solid blåfugl og umerkbare vind-drag. Vi disset Eikedalen for ikke å selge oss klippekort (provoserende for oss toppturere) og satte Byrkjefjellet som mål.
Spiegel ble parkert på Vallemtunet, og vi tok beina fatt. Oppturen var preget av gjennomslagsføre og avblåste rygger. Et par timer slitnere kom vi oss opp på toppen som har 1046 meter å skryte av. Her fant vi en nydelig fjellside som i Skubis vokabular ville blitt omtalt som minigolf. Fikk på to korte, men artige runs hver, smilte fra øre til øre, og satte kursen nedover igjen. Solen hadde da stått på i noen timer og virkelig jobbet godt med underlaget. Vi fikk 500 høydemeter med smud verdensmesterslush. Bekkeleiet som Torstein på Session har skrytt hemninsløst av var virkelig en minneverdig tur. 2 av 3 superfornøyde karer fant seg en velfortjent øl nede på parkeringsplassen. Han siste halvfeite trykket ned en pose Fox, før han førte Spiegel videre østover mot Temptation Valley.
Værutsiktene var ikke de beste, men 3 ivrige karer dro igjen ut på nye eventyr lørdags morgen. Overpositive Wallin setter alltid uendelig pris på litt svette. Huckeren Frank har fått blod på tann og stilte seg selv til disposisjon. Han siste, halvfeite er som kjent med på absolutt alt. Laffet innover Seljestadjuvet og etter litt lett jakt ble pow-en funnet. Uheldigvis ble vi overrasket av litt tett tåke. Tilbake i Håradalen gikk ryktene om hopping. Mitch har jobbet rumpen av seg og ofret 11 timer for å tilfredsstille oss med det som på utenlands kalles en big-jump. “Storhopp” eller “stort hopp” har liksom aldri blitt det samme. Per Arne var kjapt ute og fikk vist litt air and style for et herlig publik. 10 av 10.
Jeg fikk også på litt luft, og konklusjonen er lett. Det beste hoppet som har blitt bygget i dalen noensinne. Kanskje litt bastant påstand, men jeg ble herlig stoka der og da. Drapåvilje er uvurderlig. Etter noen hopp avsluttet vi med en Saudasving. Skogen var skrekkelig morsom.
Søndagen stod plutselig for dør, og samme trio som dagen før tok seg en tur i Austmannalia. Håradalen var plaget av regn, vind og overhodet ingen sikt. Slikt ble ikke vi plaget av, men Frank humret over at kjøringen var litt cognac-aktig. Dagen ble avsluttet med sesongens dårligste tur i Håradalen. Ingen kommentar. Etter litt musefelletesting dro vi igjen tilbake til Bergen by. En ny studieuke må konsumeres.
På tirsdag ble Frank og meg sultne på snø. Vi bladde frem hver vår 40-lapp og ble transportert 643 meter over havet ved hjelp av gondolen på Ulriken. Et oppdrag som er planlagt i lang tid. Det mistet litt av sin særegenhet da gondolføreren kunne fortelle å ha fraktet 6-7 andre pudderhunder samme dag. På toppen var det temmelig avblåst, men så fort vi kom oss ned på sørsiden av fjellet. Det ble utrolig kreative linjevalg, og mellomgulvet jobbet bra med all latteren dette medførte. Haiene var sultne, men ble ikke mette av våre planker. En morsom og anderledes kveld i Bergen by.
Helgen var en av dem som sjelden blir glemt. Kanskje en smule klisje, men sånn er det nå engang. Til tross for mine mange år som aktig besøkende i Temptation Valley, fikk jeg denne helgen kjørt flere nye steder jeg ikke har besøkt før. De fleste helningene var forblåste og bestod av godt pakket pow, men innimellom traff vi blink og fikk vasket ansiktene vår med naturens gave fra himmelen.
En spesielt minneverdig tur var hiken til Havrenos. Vanskelige gåforhold resulterte i alt for lang tid i forhold til antall høydemeter. Krevende kjøreforhold gjorde også at nedfarten tok sine halvtimer. Etter flere år i bransjen kan jeg endelig videreføre starfish-stempelet mitt. Denne sesongen har jeg stort sett holdt meg på beina, i forhold til flere andre. Ola(v) Juvet hadde et imponerende fall i en styggbratt renne. Vi snakker trær, busker og fosser. Vi snakker au. Uheldigvis fikk ingen sett stuntet, men heldigvis slapp han i fra det med små skrubbsår og blåmerker. Å hente “Big Daddy’s-ene” på toppen ble etterhvert “Mission: Failed”. De er nok ofret til pudderguden som jeg ikke tror på (fy!) Til helgen vet jeg en som stiller med hjelm.
Det var ikke bare Olavs ski som mettet denne påståtte guden. Tidligere på helgen klarte Cato og gi en planke av typen “Seth Pistols” i Reinstigen. Også et prosjekt av de uvanlige. Heldigvis er det noen som har reserveski. Et litt mer vellykket prosjekt var Rubens hucking ned en herlig liten klippeformasjon i Reinstigen. Ikke rent liten heller. Tassen Wallin når nye høyder ;)
