Min historie

Byen er Stavanger og bygningen heter sykehus. Rommet het 5012. Ubeskrivelig skummelt. Her er min historie. La oss gå en uke tilbake i tid.

Det er onsdag og jeg sklir bort til guds hus der jeg avlegger en riktig så tilfredsstillende eksamen i metodebruk i informasjonsvitenskap. Nerder, pakker og kjører mot dalen sammen med Frank og Magnus. Det er tid for årets helg, RFC. Kvelden gikk med til litt hotell, litt øl, litt skryt og baksnakk.

Opp og hopp! Tok et åk i fjellsiden før prekvalifiseringen til årets konkurranse. Som finalekjører i fjor ble jeg automatisk kvalifisert og kunne titte på hva 50 kjørere klarte å finne på ned området rundt den korte Saudasvingen. Voggå Wankers viste solid kjøring og Myri klarte å utmerke seg som beste brettkjører. Etter at siste kjører hadde lagt sitt spor dro vi opp i dalen for å dra på litt for oss selv. Av uante grunner ble bla. ryggbeskyttelsen min liggende igjen i Spiegel. Dette skulle vise seg å få noe fatale følger. En liten bunnsolid gjeng tok turen bort i samme området som konkurransen hadde gått tidligere. Frank, Magnus og meg stod på toppskavlen som ligger skivenstre for den tradisjonelle Saudasvingen. Planen min var soleklar, og jeg viste nøyaktig hva min misjon var. Droppet ned fra skavlen og fikk satt på noen solide og kjappe svinger i godslushen. Rett etter jeg hadde passert første heng (og blitt blind for Frank og Magnus) kjente jeg at snøen glapp litt opp etter en helsving. Våtsnøskred utvikler seg sakte, og jeg følte lenge at jeg hadde situasjonen under kontroll. I det jeg prøvde å skrå meg ut av ormene som hang rundt bena mine kjente jeg et nytt rykk og en litt større snømengde grep tak i meg og førte meg ut av det jeg hadde antatt var den naturlige fallretningen. Prøvde å gripe tak i noen buskvekster uten særlig hell. Tenkte i ferden at ingen av de omliggende klippene er avskrekkende høye, så panikken holdt seg på et kontrollert nivå. Ble sendt utover et klippeparti og landet i en ukalkulert og usett smeltesprekk. Store snø- og ismengder hadde sklidd ut fra berget og dannet en bred og dyp sprekk. Snø var fremdeles i bevegelse bak meg og plutselig skrudde noen av lyset.

I noen få øyeblikk antok jeg at løpet var kjørt, men kjente at snømengdene ikke var så tunge som de kunne ha vært. Ved hjelp av en heftig porsjon adrenalin klarte jeg å kave overkroppen ut av snøen og løst ut brettet mitt. Var allerede godt nedkjølt. Det første tegnet til panikk var tanken på at noen kunne komme etter meg. Fikk fisket opp telefonen fra lommen og gitt beskjed om at ingen måtte kjøre i samme område. Ingen hadde sett hva som hadde skjedd, ingen visste hvor jeg var. Magnus og Frank hadde traversert inn til høyre og kommet seg ned. Hadde få krefter, og klart å kaste hjelmen opp av sprekken, men til ingen nytte. Den ble ikke sett. Prøvde å klarte opp, men smertene satte en solid stopper for det fluktforsøket. Jeg plasserte hendene i armhulene og la meg i et tilnærmet stabilt sideleie og ventet. Hvor lenge jeg ble liggende før en knøttliten Wallin kom med gliset sitt over kammen klarer jeg ikke å si, men det var nok rundt en halvtime. Det kom flere og flere mennesker, og jeg ble godt pakket inn med jakker og pledd. Heldigvis kjører vi med spader i sekkene, så de fikk gravet ut en god båresti ut i fra sprekken. Kjente at det var ulumskheter i ryggen. Hadde også tatt et godt tygg i tunga, så mye av snøen var rød og pen. Siden terrenget er for bratt for scooter måtte gode hjelpere bære meg ned på båre til terrenget ble litt mer vennlig. I pillråtten snø er dette lettere sagt enn gjort, men det gikk nå til slutt. Oddvar med scooter ventet, og fikk kjørt meg ned til broen der bæbuen kunne frakte meg opp til skisenteret. Der stod en gjeng dansker klar med sprøyter, faenskap og en svær flippflopp. Seaking ringer kanskje en bjelle hos noen. Ble neddopet og hadde vel en grei flytur til Sola. Ny bæbu og plutselig var jeg på sykehuset der en bekymret far og stemor ventet. Svimeslåtten hadde de også fått med seg. Utrolig.

Det ble turer inn og ut av røntgen, CT og den slags. Et virrvarr av smerter og følelser. Familie og kjente kom og gikk. De neste dagene var, for en som blir kvalm av å se en sprøytespiss på TV-skjermen, kjipe som faen. Eneste lyspunktet var Best som hev seg på et fly og hang ut dag som natt. En utrolig støtte og hjelp som gjorde oppholdet så bra bra som det kunne blitt. Hjertelig takk! Evig takknemlig!

Ryggen min hadde klart å pådra seg tre brudd, i virvlene L1-3. Det ble operasjon, og kirurgene la igjen noen solide sveisestykker der bak. Der skal de ligge å godgjør seg i et godt år. Det blir nok en rolig sommer på meg, men regner med at jeg kan begynne med småsprell etter en tre måneders tid. Er klar som en spurv til neste sesong, men det blir nok dårlig med Pracek-klipper på åpningshelgen hvertfall.

Man opplever ting i løpet av 6 dager i en sykeseng. Historier dukker opp og jeg kunne skrevet side opp og side ned med komplikasjoner i form av forstoppelser, homofile sykepleiere med markeringsbehov og avdanka politimenner som hopper i hoppetau på fritiden.

Nå er jeg på rehabilitering på Vatne. Familien Andersen tilbyr husrom og hjerterom, men klager over Slettebøsnorking. Drar nok tilbake til Bergen i løpet av neste uke.

Ski ya later.