Land of the Freed
Etter en liten stund i Boston er det nesten på tide med en slags oppdatering på hva som har skjedd siden sist. For temmelig nøyaktig tre uker siden landet jeg på Newark flyplass i New Jersey etter en godt forsinket flytur. En av passasjerene taklet ikke verden og måtte ha medisinsk hjelp allerede på Kastrup. Dette tok de seg fryktelig god tid med. Godt over dammen måtte jeg finne en måte å komme til Boston på. Valget falt på tog fra New Jersey til Boston. Det er ille nok å fly i 9 timer pluss forsinkelse på et par, men å ta tog i 6 timer rett etterpå er ikke å anbefale. Især hvis toget heter AmTrak og blir brukt til søppeltransport. Togreiser i slike farkoster i 30 grader uten AC viste seg å være en drøy prøvelse for en sliten ung mann. Det gikk imidlertid sånn høvelig greit, selv om jeg var rimelig nær ved å kaste opp ved flere anledninger. Fikk heldigvis underholdning i form av jevnlige strømstanser i vognen jeg satt i. Våkner liksom litt når det er action. Etter en nokså groggy start på turen, kom jeg omsider frem til Commonwealth Ave. som er mitt hjem for sommeren. Etter noen pils på puben i kjelleren i blokken der jeg bor, var jeg ved godt humør igjen. Ingen skade skjedd og en god dose søvn var på sin plass.
…og så var det i gang. Jeg skulle få øve meg i tolmodighet. For de som kjenner meg, vet de fleste at venting og formaliteter er noe av det verste som finnes i min verden. Etter å ha vært gjennom intervju på ambasaden i Oslo var jeg forsåvidt forberedt på et nokså byråkratisk opplegg, men dette tok kaka. Som fersk student, som allerede har levert praktisk talt samtlige opplysninger om seg selv allerede før ankomst ved universitetet (inkludert informasjon om stamme- og klantilhørighet), var det ikke veldig mye godvilje igjen til flere skjema. Humøret sank betraktelige hakk for hvert av de jævla skjemane som måtte fylles ut (på ny flere ganger etter ankomst). Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har måttet levere kopi av reiseforsikringen min etter jeg kom hit, men det teller iallefall fire ganger i tillegg til de to før jeg kom hit. Ørten tusen skjema med henvisning til pårørende og husleiekontrakter som forbyr meg å ha besøk og flere enn tre øl på bordet og all verdens annen galskap, er sindig ført i pennen og levert. Det meste jeg kan tenke meg er forbudt. Jeg har fortsatt ikke sett noen som klarer å overholde disse reglene, og at det er mange av de, det skal være sikkert. Kan ikke begripe at Amerikanere kan finne på å ha frekkhet nok til å kalle seg “frie”. Jeg har aldri følt meg så kvalt noen gang. Når man er over 25 år synes jeg det er på tide å få velge hvem man skal ha besøk av. Jeg akter å finne ut hvor strengt de håndhevere regelverket.
Nå sitter jeg på kontoret mitt i business streeten i Boston og jobber med prosjektet mitt. Har brukt de siste ukene på datainnhenting og diverse veiledningstimer med folk fra entreprenørskapssenteret ved Boston University. Faglig sett ligger det langt over det jeg har sett ved instituttet mitt i Trondheim. Synes nesten det er merkelig at det ikke skal gå an å få til noe lignende i Norge også. Har forøvrig tittelen “NTNU researcher” her. Virkelig godt å få en ekte nerdetittel etter fem år på universitet…
Uten om å jobbe har det blitt en del eksperimentering med lokale drikker og skikker. Vi har vært nokså grundige i våre undersøkelser av utelivet i byen. Lokalt øl og gode gamle Jack funker fint her også, og vi har blitt tullete mang en gang. Det som slår meg som mest pussig med Boston, som i de fleste stater i The Land of the Free, er at alle utesteder stenger før klokken to. Mange stenger allerede klokken ett. Det selges ikke drikke fra glass eller glassflasker etter klokken ti. Jeg er usikker på årsaken til dette, men jeg tror en del av de lokale sliter med å oppføre seg når de begynner å bli brisne. Har sett en god del antydninger til håndgemeng på byen allerede. Når klokken nærmere seg to kommer bevæpnet politi og hjelper til med å tømme lokalene. Man får ikke sympati dersom man ikke har rukket å drikke opp drinken sin. Det er forøvrig mye bra klubber med liveband her, men nærmest samtlige har digre skjermer som viser baseball og annen forstyrret “idrett”. Hadde aldri forestilt meg at det skulle være obligatorisk å måtte se på golf mens man er på rockekonsert.
Boston har på tross av sine snodige regler også noen fordeler. En av de største jeg har sett så langt er det koster 2-3 dollar for en øl ute og 4-6 for en drink. Det er snilt synes jeg. Universitetet har også det råeste treningsanlegget jeg har sett noen gang. Dette senteret har to store håndball/bandy-baner som benyttes til basket, to store svømmebasseng, ti squash baner, en diger buldrevegg, tre styrkerom og forskjellige andre opplegg som jeg ikke har skaffet oversikt over enda, eller helt skjønner hva brukes til. De driver f.eks med en pussig idrett som heter lacrosse her. Disse løper rundt med en stav med en korg på enden og slenger en bandyball rundtforbi. Ved første øyekast virker denne sporten nokså voldelig. Treningssenteret er virkelig et digert anlegg og det koster ca 10 dollar måneden for studenter. Det har blitt mye basket etter jeg kom hit, og sigarettene er mer eller mindre lagt på hyllen for sommeren.
Til helgen går ferden til New York der vi skal være norske turister. Gleder meg til å se hva det store eplet har å tilby. Har allerede sett meg ut en del butikker som jeg ønsker å få besøkt. Det ryktes også at utestedene har oppe hele natten og det er en ganske unison stemning i gjengen om å få bekreftet dette.
Ellers er jeg ved godt mot, selv om jeg sliter litt med å sove for tiden. Det er forholdsvis varmt både på dagene og nettene, og luftfuktigheten er bortimot den drøyeste jeg har vært borti. Alle ulempene med dette landet satt til side, kan jeg ikke si annet enn at jeg har det bra. Skal komme med en oppdatering etter jeg har fått sjekket ut New York.
Eller rearview mirror som det heter på utenlandsk. Hvordan fungerer det? I det siste har jeg tatt denne utrolige funksjonen opp med flere individer som én etter én må si pass til en forklaring. Når du normalt ser i sladrespeilet ditt ser du bilen(e) klart og tydelig. Vipper du på den eneste bryteren, ser du plutselig bilen(e) bak som en refleksjon i taket, og du slippere å bli blendet. Hvordan er det mulig å se bilene bak, selv om speilet peker i taket?
