Atter en alpetur

Anders og ObelixFor ikke alt for mange uker siden ble det enstemmig vedtatt at vi måtte få på atter en alpetur. Planleggingen var minimalistisk, men de ulike deltakerne ble raskt bestemt. La meg først presentere vår unike gjeng.

Gjengen

Skubz

Stefan HolmrykkGutten vet alt. Hans andre tur i alpeland, og han kan alt det er å kunne om små og store steder, veier, avstander, retter og jenter. Slutter aldri å overraske med sine sinnsyke kunnskaper. Sykelig opptatt av brettsporten vi bedriver og ser ubegrensede muligheter i enhver brøytekant. Fart er hans venn, og rettnedkjøring en nødvendighet. En uføretrygdet riking med sans for det gode liv. Gourmetidiot som vet å verdsette retter andre ikke tørr å lukte på.

Muri

Helge MyrivangHarry stut fra Erfjord som liker å sprade rundt på hostellrommene med en kropp prydet av sekspakninger og bulgarske tatoveringer. Et råskinn som virkelig digger et realt adrenalinspark, enten det er på motorsykkelen eller pudderplanken. Etterlater seg enorme mengder flass og allergiavfall overalt hvor han beveger seg. Har kronisk kløe på venstre underarm. Kartlegger alle verksteder og bensinstasjoner overalt hvor vi ferdes. Mimrer mye om sin uforglemmelige (bang)buss og prater endeløst om sin skjønne Vera Hilde som ligger hjemme og venter på godgutten. «Muri» er selvutnevnt og en avleiring av det mer velkjente «Myri».

Stoki

Ruben WallinLiten rød hissigpropp som blir superengasjert av hver minste hendelse. En energispreder vi ikke kunne klart oss uten. Overpositiv, og den eneste i klikken som beveger seg rundt i fjellheimen på ski og med løs hel. Endelig fått seg noen store, sorte planker som i følge kjennere er gullgjeve. Korte bein som resultat av landeveissykling i ung alder gir ham fin og egen kjørestil. I følge seg selv noe antisosial som liker å reflektere over de store og små ting i eget selskap. Blir ofte satt ut av sin egen dysleksi. Savner til tider campingvogna i dalen og Camillaen sin.

Tungå

Tommy NordbøEn ny spire i tenårene som vi nå avler frem til å bli en brettkjører som skal bemerke seg i og ut av vårt langstrakte land. Bor nå i Røldal, men er opprinnelig fra Fiskå, visstnok en bygd like utenfor Jørpetau. En ekte pinsevenn som taler i tunger i tide og utide. Består av 40 kg skinn og bein og prater ustanselig i søvne om snøscootere og høy- og lavgiring. Diskuterer mye i telefonen med sin kjære farmor. Opplevde sitt første strippeklubbbesøk på turen, og ber hver kveld for at ryktene ikke skal nå familie og bekjente i hjembygda. Teknisk rullebrettkjører som i følge sikre kilder (Skubz) utmerker seg i filmer fra Vangen.

Trashie

Av Skubz

Anders Ekkje SlettebøDe fleste kjenner vel Andårs ganske godt men ettersom han aldrig slutter å overraske kan vi slenge på noen ord om han og. De tre første døgnene av turen sov han nesten sammenhengende. Kun avbrutt av driting, spising, puddersvinger og litt drittprat. Sov i bilen i Italia mens vi andre bodde på hotell. Driter minst tre ganger før lunsj og klager konstant over dårlig resultat uten at det går utover humøret. Tar dårlig hygiene meget alvorlig men er fra seg fordi han ikke slår Ruben i vondluktkonkurransen. Nesten aldrig kjedelig med Trashie i nærheten, men når han svitsjer over Firkantandårsmodus er det lite spennende fra denne kanten.

Turen ned

Skubi koser seg pÃ¥ danskebÃ¥tenDet hele starter fredag 24. februar. Med minimal bagasje legger Spiegel og meg oss på hjul mot dalen vi er så forbannet glad i. Hukker opp med Tommy, som plutselig ble «Tungå». Bruker noen timer på å ble bedre kjent, kun avbrutt av rekebaguettespising i Bø. Kommer oss til studentlansbyen i Porsgrunn der vi møter en stoka Wallin og en søvnig Skubi. Han lille rødhårete har pakket meget for mye, og får tilsnakk av undertegnede som gir gode resultater. Muri dukker også opp og vi trer inn i en stressmodus som lett sees tilbake på med høy latter. Mor til Skubi kommer kjørende fra Oslo med en nyreparert Ken Dorris, og vi monterer takbøyler og flytter Fix Box 900-en over. Minuttene tikker, og muligheten for å nå danskebåten fra Langesund ser svært laber ut. Vi klarer det umulige og kommer så bred som Ken Dorris kan bli, skliende inn på terminalen og får rullet ombord. På båten møter vi kremen av Stavanger Freeriders samt 30 av deres mannlige og kvinnelige venner. De sistnevnte blir kjapt lagt merke til av Skubz som finner veien til baren og får kjøpt seg noen øller av tjekkisk opprinnelse. Dette resulterer i hans livs beste båttur. Vi andre ser nok heller noe annerledes på overfarten.

Hva som skjer videre er noe uvisst da jeg går inn i en søvnig periode. Å sitte tre stykker sammenklemt i baksetet på en liten Ford Focus som visstnok er verdens raskeste 1,6-liter, gir gode sovemuligheter. Det første jeg våkner av er Skubis bilkåthet når vi blir forbikjørt av en Bugatti Veyron. Bilens tekniske detaljer renner ut av Skubis kjeft hurtigere enn Busta Rhymes’ lyriske vers som høres på stereoen. Det er mye uforståelig som sies, men jeg bet meg merke i at doningen har 1001 hestekrefter under panseret.

Komfortabel sovestillingEtter å ha kommet oss gjennom Tyskland og skal over grensen til Füssen blir vi møtt av en endless stau, eller en idiotlang kø på godt norsk. I minst fem timer bli vi stående. Selvfølgelig mister vi ikke motet av slike bagateller. De tre små i baksetet utforsker nye liggeposisjoner og vi klarer faktisk å sove noen kvarter i høyden.

Merano, Italia

Anders med italienske babesKøen som vi opplevde på grensen var på grunn av tyskerenes vinterferie som starter i disse dager. Det vi opplevde når vi ankom spøkelsesbyen Sirkus Merano var ikke akkurat noe som minnet om ferie. Ble møtt av tomme bygninger, mørke gatelys og visne vindruebuskvekster hvor enn vi snudde oss. Etter litt lok kavet vi oss til et litt mer bebygget strøk og fikk noen gromtips av en lokal bartender som pratet utelukkende om «sempre dritto», noe vi gjorde uten særlig suksess. Ble omsider møtt av to babes som ikke hadde hverken engelskkunnskaper eller overnattingstips, men de ville ha oss med på fæst. Vi måtte takke nei, og konsentrere oss om overnatting. Fant til slutt et tre-stjerners hotell som samtlige utenom Svettebøen la seg inn på. Han hadde en forteffelig natt i passasjersetet til Ken Dorris.

Vi er altså fem velvoksne karer en i en lite konebil (NÅ blir Skubz hissig). Vi er alle som én utstyrsopptatte, eller «stashkids» som det heter over dammen. Hvordan får vi plass kan du kanskje lure på? Ingen problem! Vi har faktisk plenty av plass grunnet mine gode overtalelsesevner til minimal pakking. Ingen unødvendigheter er medbrakt. Skills!

Schnabelstal / Val Sharkales, Italia

Ruben ruller i godsakeneDet er på tide å sette på noe fart. Kommer oss opp til et anlegg i nærheten av Merano og blir møtt av et område som ga hakeslipp på samtlige. Med godt mot finner vi urørt terreng, men dessverre finner vi ikke den basen vi håpet på. Under første turen blir Rykkins lange sønn bitt av to illsinte haier som setter svært betydelige spor i hans splitter nye brett. Søken etter bedre underlag fortsetter, og til slutt finner vi en bred og fin renne med moderat helning. Etter noen svinger kjenner vi at det faktisk eksisterer et litt solid underlag, noe som gir en anelse drapåvilje hos den lille tjeltabuen. Skiene pekes mot en klippe som kanskje ikke var blant de høyeste i dalen. Stakkars Ruben havner frempå og får smake fortuppen av sine nye ski. Det drypper blod, og vi setter kursen mot nærmeste alm. Tennene står på plass, mens overlippa bærer preg av å ha vært i kontakt med stål.

Zag vs. Ruben, 1-0.

Zag vs Ruben 1-0Jeg forsøker å få informasjon om nærmeste Røde Kors, og blir møtt av to italienske skipatruljearbeidere med hver sin øl høyrehånda. De finner frem noe bandasje, og får stoppet den verste blødningen. Etter å ha blitt stripset opp noe grundigere nede i sykestuen må vi sette kursen mot nærmeste sykehus for å sy sammen kompisen vår. Rocky Mountains blir forlatt med blandede følelser. Sykehusbesøket går ganske sømløst, og Skubi får en personlig hyrdestund mens Stoki får på et par sting.

Tommy kruserTil tross for nydelig terreng setter vi kursen litt nordover igjen. Målet er Obergurgl, men etter å ha strevet etter overnatting i litt for mange timer må vi returnere til Innsbruck og finner et 4-stjernes hotell.

Nordkettenbahn, Østerrike

Nydelig terrengDrar opp til et av Innsbruks næromliggende anlegg, som Skubi har drømt om i 7-8 år. Været og føret var svært vekslende. Vi fikk også her sett mange syke fjell og linjer, men forholdene lå ikke til rette for å finne på for mange sprell. Det ble litt halfpipekjøring for de jibbete sjelene og noen smålinjer, men ikke alt for mye å skrive hjem om. Det mest imponerende er at anlegget ligger så kort avstand fra storbyen, og har så mange muligheter. En perfekt by å legge studentlivet!

Etter endt tjeneste dro vi rett mot Obergurgl igjen og rakk turistkontoret på hengende håret. Budeien bak skranken klarte å fikse en overnatting vi kunne leve med, og når vi i tillegg fikk sove 5 mann på et 2-mannsrom ble alle veldig fornøyde. Waldersruh het stedet og vertinna var superhyggelig og kanoneffektiv.

Obergurgl, Østerrike

Skubi i fint drevVi fikk 4 skidager i et på mange måter perfekt skisted. Selv én uke siden sist snøfall, og vi kjørte usporet hver bidige tur. Det er nesten ikke til å tro, og jeg er i ferd med å fortelle en real solskinnshistorie.

Ruben i skogenVi har hatt halvannen dag med solskinn, men her i Obergurgl er det nok å gjøre på dager med labre lysforhold. Skog, skog, skog! Jeg har funnet mitt skogsparadis. Glissen skog med mer enn nok helning og god avstand mellom de store flotte lerke- furu- og grantrærne. Det har vært en fryd å kjøre heftig terreng og lange skogsrenner uten å utsette seg for store faremomenter. Etter to dager hadde vi fortsatt ikke klart å spore opp skogen. Absolutt ingen utenom oss fem nordbaggar beveget seg blant den nydelige vegetasjonen. Cayennefaktoren er skyhøy i landsbyen, og det er viktigere å legge carvingsvinger med Völklski designet av Porsche enn å nyte livet i god pulverschnee.

Muri jibberEtter to dager med god skogskjøring var Erfjordbuen og han halvfeite sultne på litt ompa. Satte kursen mot det som etter ryktene var bygdas beste after-ski. Vi ble møtt av halvfulle familieforeldre med ungene på slep, og et halvlabert ompatrykk. Etter en sort vodka-redbull (som vi i ettertid lærte at gikk under navnet «Viagra») og en pilsner dro vi tilbake til pensjonatrommet med en sekser i hver hånd, og godt humør. Det ble noen timer med pisspreik før vi fikk på en nydelig middag. Skubi lufter utstyret80 % av reisefølge var klar for å prioritere litt selskapsliv, og dro ned til Sölden for å gå på «Bunny House». Alle krysset fingrene for at Skubz skulle gå bananas og legge igjen litt for mange Euro, men ingen mistet besinnelsen av lettkledde jenter, og vi dro i stedet på nattklubb der rockeføttene fikk prøvd seg bittelitt. Det ble latter, og det ble ekkelhet, kanskje litt for ekkelt for noen. Alle utenom allviteren tok til slutt til fornuften og kom seg under dyna innen noenlunde rimelig tid. Noen timer senere våkner hele hotellet av en sjanglete og kunnskapsrik kar som har glemt nøkkel og må kaste plastsauer, spader, isklumper og leketraktorer på vinduer og altaner for å få oppmerksomhet. Etter hvert kommer han seg inn i varmen og klager over store frostskader i hele høyrearmen. Under frokosten neste morgen får han eneste som ikke var ute på galeien høre hvor store komplikasjoner nattens baluba har forårsaket. Den lille guttens overveldene overtalelesevner får vertinna til å la oss bli noen flere netter. De blir enige om «no more sheeps»!

Muri forbereder seg for en nydelig passasjePå den lokale brettsjappa fikk vi noen gromtips av en kar med samme mentalitet som oss. De lokale prøver ikke å skjule dalens hemmeligheter, noe vi gledelig fikk erfare på den tredje dagen. I stekende sol og mange kuldegrader stroppet vi fast utstyret vårt fast til sekkende og startet en smertelig tung oppstigning mot en rygg vår kjære brettpusher hadde anbefalt. Vel fremme på toppen ble vi rådville, og fikk store betenkeligheter med å gjøre noe som helst. Faremomentene stod i kø. Langt nede så vi en kar som så det som fornuftig å utnytte vår velformete bootpack. Når han omsider nærmet seg toppen så vi dalens første pudderplanker. Gutten hadde nemlig et par med Big Daddys festet i A-form på sin tekniske sekk. Etter få minutter fikk vi oppleve en overhyggelig local med verdifulle kunnskaper om området.

Franz viser veiVi fikk følge ham mot en nydelig 40-graders renne som var oversiktelig og nydelig. Etter litt kom det to bajaser til, og det var nå totalt 8 brede glis på toppen av colouiren. Før vår nye venn Franz Ferdinan tok førstesporet pekte han rundt om i dalen og pekte på alle linjene han hadde lagt bak seg. Imponerende! Karen hadde virkelig kjørt eksponert og hissig terreng. Det var ikke mange sekundene som ble brukt ned de 600 høydemeterne vi stod ovenfor. Som tredjegutt ut fikk jeg lagt ned en signatur i det østerriske fjellet jeg virkelig var stolt av. Det fikk også resten av reisefølge mitt, uten unntak.

Det raser!Sistemann ut var en tysk familiefar fra Kiel. På en tåsving i utgangen skjedde det som helst ikke skal skje. Siden løsnet og fjellet begynte å leve. Heldigvis kjørte han seg lett ut av fareområdet, og vi kunne beskue det fantastiske fenomenet med stor fasinasjon. Kanskje rart å si, men det var vakkert å se hvordan de store snømassene jobbet seg nedover dalen. Etter at vi hadde måpet ferdig over fenomenet krysset vi dalen og tok tak i en lengre travers. Store mengder svette senere hadde Franz funnet frem til nok en hemmelighet, og turen ble avsluttet med noen nydelige, ukjørte skogsrenner som tok oss helt ned til bunnstasjonen. Vår klart beste dag!

Satan for en sving!

Ruben over broPå vår fjerde og siste dag i gurglernes dal følgte vi nok et lokalråd og dro så langt til ski-høyre i Hochgurgl man kommer. Etter en t-krok som var plassert i et 54-graders heng stod vi ovenfor nok et ubeskrivelig skogsterreng. Alle ga gass, og fløy nedover lange bekkedaler og åpne skogsrenner. Plutselig blir jeg skremt av et rådyr som løper noen meter foran meg. Blir noe satt ut av sitasjonen og stopper opp. Det kommer flere! Et par-tre meter foran meg kommer en flokk på over 10 hoppende rådyr som ser ut til å trives like godt i løssnøen som oss andre. En stor naturopplevelse.

Tommy lufter segVel nede i dalen må Ruben frem med tommelen, og får haik etter få sekunder. Østerrikerne er tydeligvis hyggeligere enn oss idiotskeptiske nordmenn. Noe annet enn å haike i Saudasvingen i dalen hjemme. Kvelden blir avsluttet på dalen beste pizzeria, og Skubs opplever igjen den beste pizzaen han noen gang har spist. Alt tyder på at det ikke blir siste gang.

Hochfügen, Østerrike

Skubi er sykEtter å ha tatt farvell med bondelukta på Hotel Bergkristall setter vi oss grytidlig i bilen og gir jernet østover. Noen timer senere står vi på parkeringsplassen til anlegget vi ble småbetatt av tidlig i januar. 12 minutter i gondol senere ser vi at vær og vind har vært ganske så grusomme mot det flotte fjellet. Til tross for totalt 4 meter snøfall denne sesongen er synes som møter oss på toppen grusomt. To av reisefølget velger faktisk å tilbringe mesteparten av nedfarten i løypa. Skogen blir testet, men 5 cm nysnø på knallhardt og oppkjørt underlag får oss til å miste mye av gnisten. Det blir en tidlig lunch, der vi treffer på Erik og resten av Bartinsen-familien. Gutta som spredte ryktet om området i Fri Flyt for noen år tilbake forteller at de planlegger turen videre til den franske delen av alpene. Vi gir oss ikke, og prøver andre siden av dalen. Noe bedre, men mye av det samme underlaget. Det artigste blir baklengskjøring i kjelketraseen tilbake til heisene. Jeg starter planleggingen av noen idiotprosjekter mens de andre velger å gi skogshengene et siste forsøk. En god time senere befinner Tungå seg på toppen av et 10 meter høyt tak, klar for å posere litt for fotografen Anders. Vi gjør en grei fotoseanse, med Skubi som den største helten der han acid-dropper seg fra et tak til et annet, med en uhyggelig skummel landing. Stabil som han ér setter han alt perfekt, til tilskuernes store glede.

Salzburg, Østerrike

Viggo pÃ¥ doSnekkeren Viggo har hørt litt for mange lovord om perfekt skogskjøring, og bestemmer seg for en spontantur sydover. Vi møter den robuste gladgutten i Mozarts hjemby og legger oss inn på ungdomshotellet YoHo. Billige halvlitere på backpackerstedet og en kvinnelig 16-årsdag får oss til å gi selskapslivet et nytt forsøk. Etter å ha hørt oss leie av de unges bombibjørnmusikk og fnising, havner vi til slutt på byens irske pub. Halvparten av gutta blir betatt av bartenderinnas utstråling, og vi blir sittende i flere timer med klassiske drinker, hissige shots og irsk spesialøl. Noen tenker at det kommer en dag i morgen, mens andre velger å fullføre kvelden fullt ut, på godt norsk vis. Når vi våkner av Tungås skrikende vekkerklokke kl. 8 er det med stor overraskelse to tomme senger på rommet. Hva har skjedd? Konspirasjonsteoriene starter, men folk dukker etterhvert hemmelighetsfulle opp og vi får satt oss i bilen med snø i tankene. Ryktene blir feid av bordet og sannheten var langt i fra så fargerik som antatt.

Legoland, Østerrike

Anders i en nydelig svingLeogang blir lett Legoland, og det er her vi havner på vår siste skidag. Dette er en del av skisirkuset som består av Saalbach, Hinterglemm og Leogang, et sirkus jeg har besøkt flere ganger tidligere. Den gang det var viktigere å spise Gulashsuppe, drikke Almdudler og kjøre løyper på bigfootski, enn å jakte etter områder som normalt sett blir frarådet av løypepolitiet. Etter gårsdagens skuffelser var forventningene uhyre lave. Heldigvis ble overraskelsene enorme, da vi på nytt fikk oppleve kanonfet skogskjøring. Smilene ble bredere og bredere for hver tur, og vi fikk på flere småprosjekter mellom de artige grantrærne. Dessverre fikk D70-en en heftig overdose pulverschnee, og flere av blinkskuddene klarte ikke å havne på minnebrikka. Vi hadde så mye skiglede at jeg ikke klarte å prioritere å vise gutta kanskje verdens beste after-ski på Hinterhagalm. En verdig avslutning på en grisegøy uke!

Hjemreisen

Hele gjengen samletEtter en siste kveld med intensiv isspising og atter en natt på YoHo kaster Stoki, Tungå og meg oss på en buss til Salzburg flyplass. Det er selvfølgelig ikke lett å gå av på riktig holdeplass, så vi står plutselig midt i et stresshelvete av dimensjoner. Det ordner seg for kjekke karer, og vi når flyet i siste sekund, gode og svette her og der. Etter en mellomlanding i London er vi nå på vei til Torp. De to mest illeluktene guttene på flyet har ikke sett et såpestykke på 11 dager og ødelegger nok turen for mange av medpassasjerene. Egoistiske som vi ér ser vi på slike detaljer som svært humoristiske. Det eneste som gjenstår nå er en lang biltur til Bergen, en kort natt og 4 hektiske dager før igjen kan rette snutene vår mot Temptation Valley.

Vi sitter igjen med mange minner og stor misunnelse på Skubz og Viggo som ble igjen i mitt favorittland.

Takk for en opplevelsesrik tur jenter! Måtte det skje igjen!

11 thoughts on “Atter en alpetur”

  1. Jeg er faktisk stolt over å ha lest allt, ikke ofte gutter som meg gjør slikt, men du skriver bra og jeg klarte ikke å la vær. Høres ut som en knall tur.

  2. For ein gjeng med slite lassaroner! At du ikkje prøvde deg på damene eg introduserte deg for mens du ennå va rein e et under, Anders. Begynne å ble skeptiske te deg ;-)

  3. Sakkan, ska sei dåkker har hatt det toppers der nere! Synd me ikkje fekk oppleva ein kveld te på byn isamen, eller, ein dag på fjellet! Super kule story Andårs..

    Snakkes i Røldal i helgå.

    PS. Takk for at dåkker huskte meg den 2.Mars, eg tror ikkje eg va heilt me når eg snakte me dåkker..Men eg huske det jallefall!

  4. Hei folkens! Hjemme igjen og slenger på en rapport fra siste del av turen: Mandag. Kyst og fjord samene reiser hjem mens vi innlandssamer reiser sørover. Stikker innom Legoland og får en fin dag med høy cowboy-faktor. Dagens høydepunkt (lang rettnedkjøring rett i trestammene) burde ikke gått bra men jeg slipper unna med alt for mye duckstance og en helvetes lårhøne. FLAKS! Fin dag, men lang og vond hinketur tilbake til skisenteret. Kjører til Altenmarkt etteren opplevelsesreise i en flott matbutikk, observerer store snømengder langs veien og finner til slutt en topp pension.

  5. Tirsdag. Vi kjører opp til Zauchensee og finner endelig mengder av nysnø men sikten er heller dårlig. Tar gondolen opp og ser til vår glede at det er skiftende skydekke på baksiden av fjellet. Etter som vi befinner oss i alpene er det selvølgelig et skisenter der og, nærmere bestemt Flachauwinkl. Skogen er fantastisk og full av snødekte kjempesopper. Kanskje turens beste dag, kun avbrutt av litt gåing etter en lang og sketchy cowboytur som endte i en bratt ravine. Ikke alltid like lurt å sikte på motorveien i bunnen av dalen=)

  6. Onsdag. Vi våkner til bluebird,sjekker ut fra den trivlige pensionen og setter kursen mot Zauchensee. Snøen er super fluffy og vi får trynsprut i hver sving=) Finner en ganske høy og sketchy klippe men trekker meg da vi ser den fra heisen. Dårlig take-off og det er mye stein som må gappes. Viggo går for den store og slipper unna med et ukontrollert svev og en kraterlanding. Jeg velger en mer beskjeden klippe rett under stolheisen og ender opp med brudd i ryggen. UFLAKS! Blir liggende oppned en times tid og vente på Knaus rescue choppers.

  7. De neste dagene ble tilbrakt på Hermann Maiers favoritt krankenhaus med morfin, røntgen, CT-scanning og annet gøy. Morfin er faktisk kjempegøy!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.