Atter et sykehusbesøk

sykehus.jpgFor en knapp uke siden møtte jeg opp på Stavanger Universitetssjukehus klokken 07.00. Nei, jeg liker ikke å være tidlig ute, men det var tidspunktet jeg skulle møte opp. Her ble jeg sittende i vel 6 timer uten å få noe informasjon. Heldigvis hadde jeg med meg to gode venner – én elektronisk og ei Best. Så begynte helvetet. Kledd opp i kun bokser og en kjortel ble jeg lagt i en seng. Mot min vilje ble jeg fôret med noen hvitevarer som kjapt ble spyttet ut igjen. Restene som ble liggende på kassen min ble plukket opp og dyttet inn igjen. De skulle hjelpe å roe meg ned før narkosen. Søsteren skrek fortvilet «eg trorkje me kann opperera hann her, får ikkje roan ner!» Stikket kom omsider, og jeg kjente en kribling som startet i høyre arm, og beveget seg oppover nakken, hode og hjernebarken før jeg sovnet søtt inn.

Det første jeg husker er at jeg 4-5 timer senere blir vekket av homsen Jonas. Han kommer inn på barnerommet jeg ligger på med en tisseflaske i hånden. På lyst og lespende jærsk får jeg beskjed om at jeg har fått inn halvannen liter væske intravenøst som må ut igjen. Flasken blir plassert under dyna og Jonas beveger seg dansende ut. Ikke sjans. Ikke nubbesjans. Ikke én dråpe. Ikke litt trykk. Ingenting. Noen minutter senere kommer oversykepleier Jonas dansende inn. Jeg gir klar beskjed om at jeg trenger noen minutter til. Ikke sjans. Ikke nubbesjans. Ikke én dråpe. Ikke litt trykk. Ingenting. Historien gjentar seg selv. Jonas kommer inn, blir kommandert ut. Ikke sjans. Ikke nubbesjans. Ikke én dråpe. Ikke litt trykk. Ingenting. Når han kommer inn siste gang blir ikke mine ordre hørt. Utstyret han holder mellom hendene bekrefter hva jeg frykter – kateteret er på vei. Slaget er tapt, såpass skjønner jeg. Øyelokkene brukes for å sperre lys ute, og jeg strammer alle muskler jeg har i kroppen. Smerten i ryggen blir fort glemt. Katetersjefen spør om han skal ta ned bokseren eller om jeg fikser det selv. Utfallet husker jeg ikke, men smerten når han fører slangen inn i urinrøret glemmes aldri. Sekundene blir timer. Melkingen er uutholdelig. Vi snakker full «bånnings».

Jonas og meg pratet aldri mer.

8 thoughts on “Atter et sykehusbesøk”

  1. seriøst? eg trodde kateter va last resort itte to-tri dager? ikkje .. sånn. ugh. eg har jobbd me någen jonas’er ittekvert, di lige sånt.

  2. Hahahaha. Lo høgt når eg leste artikkelen, veldi arti skreve! Føle me deg. Sko fått Randi te å besøkt deg å satt kateter på deg vettu, hu e sikkårt den flinkaste på heila sykehuse ;)

  3. HOHOHOH, AAAAndy.. det må eg sei! Har vært borti det der før når eg hadde nyreoperasjoen! Sviiir GREIT! Uansett hørres det ud som alt e onna kontroll! God bedring!

  4. Homoerotisk opplevelse på sykehuset? Hva er du inne for nå? Har de ikke nappet ut skruene i ryggen din?

  5. gla for aa hoera at du maa lida litt du og=) noen fordelar maa vi faa som jenter, det e ikkje saa vondt…
    var gjennom ildproeven i dag, praktisk ekasamen i fysisk ekasaminasjon! sto med glans! det e jento si veit du;)

  6. Nice man, eg satt å humra godt for mg sjøl når eg leste innlegget ditt. Tenkte tebage på den gang eg sjøl holdt på å få et kateter ført inn i lilleMarius. Ei lidå thaijentå på cirkus 20 år så kom å sko lega doktor med meg. Heldigvis klarte eg å snu den kvasipikante situasjonen rondt t min egen lille fordel. Eg forklarte na at eg bare trengte ei filla med litt varmt vann så ville d ordna seg. Sekunder seinare låg eg der me bokså på knenå, mens ungjentå forsiktig låg å gnidde ein varme å myge klud i skrittet på mg .. Thank God I was on drugs!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.