Willis og pantesport

På onsdag var vi på sykehuset igjen, men denne gangen var det et langt mer hyggeligere besøk enn de siste gangene. Det blir ikke helt det samme å ha en avtale med Willis, som å ha en avtale med katetmester Jonas. Vi ble møtt av pappa Zahlibaba som kunne berette om strabasiøse dager og netter. Videre ble vi geleidet inn til Alfhild og Zahlibaba jr. Ikke store karen. Trøtt. Og kanskje søt? Er av den oppfatning at jeg synes de fleste spedbarn ser like ut. Det som var spesielt med denne kameraten var at han så litt asiatisk ut. Kjekt å høre at vi har mye til felles. Sprøyteskrekk for eksempel.

Som velkommen-til-verden-presang hadde jeg med én liter iskald TineMelk Ekstra Lett. Tenkte at dersom Alfhilds melk kanskje ble litt lunken og fet kunne det passet seg med et alternativ. Med nærmere ettertanke er det kanskje ikke bare melken som frister. Å slikke pupp hvert eneste måltid er vel ikke feil det heller?

Så til neste tema, pantesport. På mandag var Lovie og meg på panting. Dessverre klarte vi ikke å fylle lasteplanet. Sluttresultatet var at pantelappen hadde sifrene 732 påskrevet med kulepenn. Ny rekord trodde vi. Stolte gikk ferden videre til den yngste Svettebøen. Vår nye rekord ble totalt latterliggjort og fnyst av. Heller ikke foreldrene var særlig imponerte over resultatet. Det gjelder liksom om å passere høvdingen, først da kan vi begynne å diskutere resultater. Så, da har vi jo lett en tjælensj på gang. Nøkkveien 64 mot Prestholsteigen 13. Måtte den beste drikkeren vinne!