Haiking, mål og bryllup
Sent i går kveld kom jeg kjørende fra Madlaveien og ut på motorveien. I busslommen stod det en haiker. Han var bandasjert på den ene hånden, hadde fullskjegg, slitne klær og mye bagasje. Jeg var alene i en Skoda pickup, men stoppet ikke! Han ble skuffet. Det samme gjorde jeg. Skuffet over at jeg brøt ett av mine mange prinsipper. Haikere skal plukkes opp, slik er det bare i mitt hode. Uheldigvis var jeg på motorveien og kunne ikke rygge tilbake. Hele veien hjem satt jeg med dårlig samvittighet for denne stakkars gubben som trolig måtte stå der alt for lenge. Når ikke en gang jeg stopper er det liten sannsynlighet for at noen andre gjør det. Vi nordmenn er generelt skeptiske til slikt, uten av vi har noen spesiell grunn. Når hørte du sist i nyhetene at en sexylubben gutt i midten av tyveårene ble overfalt av en stakkars haiker? Det har trolig ikke skjedd, og jeg ser det som meget usannsynlig at det skulle skje denne varme sommerkvelden. Trolig gikk jeg glipp av gode historier av ett mennesker som har opplevd både det ene og det andre. Stopp for haikere!
Det er viktig å ha mål i livet. Selv har jeg mange – karrieremål, treningsmål, babesmål osv. Ett av mine mange mål er å løpe maraton. Derfor stoppet jeg opp i går på Handelslaget på sola der det hang en reklame for Stavanger Maraton. Om en liten måned arrangeres det nemlig maraton i Stavanger. Leker derfor litt med tanken om å melde meg på. Uheldigvis er det mange faktorer som taler i mot:
- Det er midt under Pulpit-festivalen
- Det er høy ølfokus fremover (Gladmat, Erfjordfestivalen, guttetur til Praha osv.)
- Det er dritkjedelig med langdistanseløping alene
- Jeg har per i dag ikke nok beinstyrke
- Hele turen er på asfalt
For å ta en liten test tok jeg turen ut til Stokkavannet i går. Startet med en tur rundt Store Stokkavann, så Hålandsvannet og til slutt en avslutning rundt Stora Stokkavann. I distanse er dette min livs lengste løpetur – 23,5 km. Synes ikke det høres så langt ut, men når jeg tenker at det er nesten åtte av de tretusenmetrene vi løp på skolen er det jo litt. Dum som jeg er hadde jeg på meg dressokker i stedet for Löplabbets gnagsårfrie sokker. Resultatet kan dere se selv. Hva synes dere, skal jeg gi jernet?
På lørdag var det duket for bryllup. Kusina mi Kjersti giftet seg med Michel. De var flotte. Vielsen fant sted i Domkirka, og videre var vi på Victoria Hotell til middag og fest. Bryllup er gøy, og alle hadde det supert. Pene middager er selvfølgelig ikke noe å blit mett av, så når vi fikk fri tilgang til kakebordet gikk jeg amok. Fikk spørsmålet «om du spise allti så møye?» Ingen rapporterbare skandaler. Festlig nachspiel på rom 434 inn i de tidlige morgentimer. Takk for festen!
Helgen 5. mai var vi i Røldal for å markere tidenes siste helg på Hordatun Hotel. Bettinas to fotoapparater knipset hele kalaset, og bildene kan nå sees i 
