Ådnanipa

Arna togstasjonDet er lørdag. Frisk og uthvilt etter knappe åtte timers søvn labber jeg ut på kjøkken og kaster i meg en skål med havregryn. Melk og sukker. Fråtsing! Det er tørt i Bergen denne helgen, og det må selvfølgelig utnyttes. Triller bort til togstasjonen og kjøper en tur-retur-billett til Arna. I luken betaler jeg 54 kroner for meg selv, og 54 kroner for sykkelen. Nei, vent – jeg får studentrabbat på hele fire kroner. Det gjør dessverre ikke sykkelen. Knappe ti minutter senere står jeg på perrongen og beskuer fjellene rundt meg. Ådnanipa, eller Arnanipa om man vil, gjør seg til kjenne og jeg tar en rask titt på stiguiden jeg fant på terrengsykkel.no.

Beina mineTråkkingen er i gang, vel vitende om at jeg har 458 høydemeter med blod svette og tårer foran meg. Papiret med rutebeskrivelsen hevder at med god kondis og balanse kan man tråkke helt til topps. Det gikk ikke for meg. Må bruke gangeferdighetene mine litt for mange ganger. Velger å skylde på slitt bakdekk. Kondisjonen og balansen er det i alle fall ikke! Knappe to timer slitnere står jeg på toppen og nyter utsikten mens jeg nyter to skiver speltbrød med honning og en banan for å samle krefter. Det kribler i (t)råkkefoten.

Første parti er over tregrensen og består av oversiktelig og steinete sti. Brattheten er ikke avskrekkende, kun moro. Faktisk er hele nedfarten kun moro. Mine erfaringer med terrengsykling i Bergen har vært varierende. Vanligvis blir det mer bæring enn kjøring. Dette er ikke tilfellet i dag. Alt klaffer. Sykkelen oppfører seg svært stabilt, og vi begynner å få et tosidig og godt forhold. Underlaget varierer mellom steiner, fjell, grussti, myr, skogssti med barnåler og røtter. Må stoppe flere ganger, underarmene krever pauser. Nedfarten er ikke en dans på roser, det er faktisk tungt som fy. Jeg digger det.

Jeg er fornøydPå en bakketopp stopper jeg da jeg ser en eldre mann som kommer stigende oppover. Siden stien er relativt smal venter jeg for å unngå å skremme den stakkars pensjonisten. Når han nærmer seg hilser jeg høflig «heisann» slik jeg er vant med å gjøre på fjellet. Gamlefar på drøye 60 stopper opp og forteller meg på bærgensk at vi ødelegger stiene på fjellet. Ødelegger? Jeg stiller meg spørrende. – Ja, ta en titt nede i gjørma, det ser ikke ut! Jeg blir taus. Vet ikke hva jeg skal si. Ødelegger jeg naturen med å sykle i den? Det er vel for faen klimaet i denne regnbyen som skaper gjørme, ikke sykkeldekka mine? Lenger nede i dalen ser jeg det jeg tror han prater om. I gjørma kan man se tydelige sykkelspor. Vel så tydelige er likedan fotsporene hans. Er det slik at turgåere synes estetikken i fotspor er penere enn sykkelspor? At vandrere blir skremte av dundrende syklister er én sak, men at vi ødelegger naturen – det hadde jeg aldri forestilt meg kunne være et problem. Uansett, hans spydigheter går ikke utover resten av høydemetrene. Når jeg nærmerer meg sivilisasjonen slakker helningen ut, og tillater enda høyere tempo. Supershow. Det kiler og suser helt frem til Arna Gymnas. Avslutter med fire kilometer flat asfalt tilbake til togstasjonen og ender opp med en totaltid på to og en halv time.

Takk Ådnanipa for den mest spennende dagen på lenge!

11 thoughts on “Ådnanipa”

  1. Oi! det høres ut som en fantastisk tur, den må testes. Kult at du har blitt terrengsyklist! Ang. slitasje på terrenget så er det en myte som er skapt av turgåere som syns det er uvant med andre brukere av marka eller som rett og slett ikke liker syklister. De sliter omtrent like mye på terrenget selv og det som virkelig ødelegger er hogst og ikke minst langrennsløypene som de samme turgåerne bruker på vinteren.
    Når det er sagt så er det enkelte ting vi om syklister må tenke på, bortsett fra å være like hyggelige som deg når vi møter folk. Der det er våt myr eller torvunderlag bør vi gå av sykkelen så dekkene ikke skjerer gjennom torvlaget og skaper grøfter. Og vi bør unngå å låse bakhjulet i utforkjøringer så vi ikke river opp stien. NOTS jobber med å formidle dette både til syklister og turgåerne og det løser sej til slut. Tipper det snart er mer syklister en turgåere på de litt mer avsidesliggende stiene. Folk går stortsett bare på de mest trafikkerte strekningene og skaper brede steinrøyser.
    Og i fremtiden er det nok syklistene som kommer til å holde stiene åpne.

  2. Konge innlegg!! Ekstra kjekt å lesa nårr eg nettopp har komt inn fra ein 2 timers terrengsykkel tur sjøl:)

    Eg e i liga rævva form som eg alltid har vært, å pulsklokkå viste 1t53min me snittpuls på 163 å makspuls på 187.. eg e greit sleden å eg DIGGE det! :)

    Inlegg me litt bilde komme på daimgjengen.com:)

  3. Det er faktisk noe i det gammer’n sier. Problemet med sykling, er at dekkene lager spor i jorden som vannet samler seg i slik at det oppstår bekker i sporene. Bekkene graver ut mer av joda, og etterhvert blir det ikke så mye igjen av stiene. Basta :-)
    Manus: Max på 187. Er du pensjonist? Max under 200 er mosjon, ikke trening..

  4. Ping: problemet med turgåere er faktisk at de går i flokk og mange i bredden sånn at stien blir en bred steinrøys (når de har slitt vekk all torv og jord).
    Det du nevner er et problem på Frognerseteren kaaanskje noen fler stier som det sykles veldig mye på. Thats it.

  5. Turgåere som tror de har enerett på stier i skogen er ikke noe nytt, spesielt i april/mai er det flere av de som mener at skogen skal oppleves til fots. Sikkert noen av de i fjellet som mener at fjellet skal oppleves med myke støvler og smale ski? At sykling sliter på naturen er bare tullball! Jeg har syklet i Stavanger/Sandnes i 12-13 år og den eneste forskjellen jeg opplever er stier som gror igjen og stier som blir ødelagt av grusing. Turgåere burde heller være sjeleglade for at det er noen som holder stier utenfor «hovedstiene» åpne.

  6. Kjenne eg må fiksa sykkelen min å få gang sjøl! Sykla litt når eg jekk i Bø, men det blei litt for lide. Syns det skamkult :)

    Tenkte meg te Oslo for å besøga Magnus ittekvert, så då regne eg med at eg kan få låna meg ein sykkel av nogen og ble med på ein tur…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.