Jaaa! Jeg KAN!

Anders på Leikvang stadion før startI går var en stor dag. I flere uker har jeg hatt en stor klump i magen, og nesten ikke tenkt på annet enn gårsdagen. Stod opp tidlig som vanlig, spiste en god skål havregryn med melk og blåbær, og drakk en hel del vann. Smurte pungen godt inn med vaselin, teipet føttene med sportsteip, og mettet leggen med tigerbalsam. Satt på med en likesinnet til Leikvang stadion der startskuddet smalt av klokken 12. Foran meg hadde jeg 42 km asfaltløping. Det er beundingsverdig å titte på alle originalene som stiller opp på et slikt løp. Noen har pensjonert seg for lenge siden, og kommer haltene frem til startstreken. Men fullfører, det gjør de.

Rett før start pisset jeg tre ganger. Mye på grunn av spenningen, men også fordi vanninntaket trolig hadde vært litt i overkant. Etter seks kilometer måtte jeg igjen pisse, og måtte ta en kjip pause. Etter syv-åtte kilometer begynte leggen å gi signaler om at den ikke hadde det så bra. Har hatt muskel- eller senestrekkk i leggen i over tre uker, og dette har vært til stor bekymring. Heldigvis holdt den ut. Planen min var å legge meg på 5,5 minutt per kilometer. Dette er omtrent 11 km/t. Den første milen lå jeg litt bak dette skjemaet, mye på grunn av pissepausen. Etter halvmaraton stod det nesten to timer på klokka. Hver 3,3 kilometer er det drikke- og matstasjon der de serverer sjokolade, bananer, vann, saft, cola og sportsdrikke. Dette er selvsagt svært viktig, men førte til at jeg nok en gang måtte pisse. Nå var beina såpass slitne at jeg ikke fant det forsvarlig å stoppe. Ja, jeg pisset i buksa. Deilig. Været var til tider ganske jævlig. Regn- og haglbyer i kombinasjon med frisk bris gjorde at tilværelsen ikke alltid var like trivelig. Folk jeg snakket med sa at dette var den hardeste maratonen de hadde løpt, på grunn av været. I forhold til leggen min var været for meg en bitteliten bagatell.

Anders på Leikvang stadion etter startNår jeg nådde gode 30 kilometer opplevde jeg noe meget spesielt. Plutselig begynte jeg å gråte. Jeg tenkte på alle fine og triste opplevelser jeg har hatt opp igjennom livet, og fikk rett og slett ett følelsesutbrudd. Dette skjedde flere ganger mot mål. Med avslutningslåter som Prodigys «No good (start the dance)» og Dario Gs «Carnival de Paris» på ørene, klarte jeg å øke tempoet de siste fem-seks kilometrene. Å løpe over målstreken i godt driv, vel vitende om hva jeg hadde utrettet var utrolig deilig. Sluttiden ble 3 timer og 46 minutter, kun ett minutt bak målet mitt. Selv om de beste løper på
ned mot 2,5 timer er dette for meg en kjempedebut. Verdensrekorden er forresten 2.04.55.

Kom meg omsider hjem der Jøgga var i gang med pepperkakehusbygging. Jeg fikk helt i meg min første øl på en måned, og den satt der den skulle. Ut over kvelden haltet jeg rundt som en lyspære, og vi hadde en nesten sentimental hyggestund på byen. Nå sitter jeg og venter på Far. Vi skal flytte. Min tid i Bergen er over.

25 thoughts on “Jaaa! Jeg KAN!”

  1. hadde aldri hatt knær og rygg til å jogge så lenge, knallbra Anders!
    Men lurte på en ting, hvorfør smøre pungen for løping? Vet at dette blir mye gjort i sykling, men da er det litt mer logisk syn eg…

  2. Ærlig talt, gråting og pissing i buksa? Jeg trodde marathon var for menn og ikke smågutter. Nå er jeg ikke noe imponert lenger.

  3. Heisan!

    Du er jammen ein flink gutt. God debut! Ja, det er mange tanker som kommer fram under et så langt løp (både pos. og neg.), men det så ikke ut til å hemme deg noe videre. Godt at du hadde krefter på slutten.
    Heldigvis at jeg ikke tok imot utfordringen – influensaen har gjort sitt inntog i bygda, og jeg ble et av ofrene.

    Har du tenkt å fortsette?

  4. Berit: takk! Maraton har vært et delmål for meg, så jeg skal nok fortsette. Kommer til å skrive mer om dette i neste innlegg.

    Stian: jeg er med på TT dersom det ikke krasjer med Stryn Freeline Jam.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.