Chamonix

Even og Sam på bilturEtter endt tjeneste i Andermatt satte Even, Sam og meg oss i «The Silver Bullet 2 – Limosine edition». Målet var sagnomsuste Chamonix. Alle med en skiinteresse litt over gjennomsnittet har hørt lovordene om Chamos natur og muligheter.

Utsikt fra Grand MontetsStedet er fantastisk, men er dessverre alt for populært. Store deler av verdenseliten innen frikjøring har den franske alpebyen som base hele vinteren, og gjerne også om sommeren. I tillegg til skikjøringen finnes det fjell- og isklatring i verdensklasse for dem som driver med slikt. Skal man oppleve fjellenes beste forhold må man være med kjentfolk. Kampen om pudderen er knallhard. Og ja, man må ha snø. Det er ikke mye som vitner om vinter i disse dager. Når man ser mennesker i kortbukser og t-skjorter i midten av januar trenger man ikke doktorgrad i meteorologifor å fatte at det er ugler i mosen. Den globale oppvarmingen er et hett samtaleemne om dagen.

Sam med sitt luderMine forventninger til Chamo som skidestinasjon har ikke vært skyhøye, til tross for utallige anbefalinger. Dessverre fikk jeg ikke opplevd så mye av det som finnes i fjellene. Dels grunnet kjipe snøforhold, men mest av alt fordi jeg klarte å være klossmajor første dag. Flauheten slår til når jeg nå beretter hva jeg klarte å gjøre 3275 meter over havet.

Etter en fotoseanse med den eksentriske fotografen Miguell tok ordkunstneren Hermann (ikke Maier, men nesten) og meg gondolen opp til Grand Montets. Her stod vi målløse og uten pust, takket være en ubeskrivelig utsikt. Vi plasserte ski og brett mot det som trolig er verdens lengste kinkrail. Med ryggen til utstyret hørte vi plutselig lyden av stål mot stål i det en mørk og slank franskjævel dyttet til brettet mitt. Det landet på plattformen vi stod på, men klarte på et mirakuløst vis å smette under rekkverket. Totalt hjelpesløse beskuet vi brettets ville ferd nedover steinrøysen før det havnet på en enorm snøflanke, selvfølgelig rett vei. Akslerasjonen var veldig positiv, og min kjære «Undisputed» fikk på supersonisk fart nedover fjellsiden, og virket veldig målrettet nedover mot breen. Med blandete følelser satte jeg meg i gondolen nedover som eneste passasjer.

Vel nede på midtstasjonen tok jeg kontakt med skipatrulen og berettet om mitt lille uhell. Franskmenn kan ikke, og vil ikke forstå utenlandsk, så kommunikasjonen var mer kroppslig enn verbal. Etter kjefting og grining fikk jeg pratet med høvdingen, og fikk en bekreftelse hva som hadde hendt, som jeg kan vise til Europeiske. Mens de andre fortsatte med test av fransk kunstis satte jeg meg i en solstol med «svart på en kvart» og en ufortjent halvliter.

Monoskieren LinuxSam og meg bodde i en leilighet med svenskene Katrin, Nicklas og Linux. Kul gjeng. Katrin var et råskinn av ei fjellklatrer, Nicklas et råskinn av en rocker som digget Norge, og Linux var et råskinn av en dedikert monoskier. Han viste stolt frem sine verktøy og fortalte veldig entusiastisk om fjorårets sesong som monoskier på heltid. Hans største drøm var å kjøre teleboard, eller å gjøre dobbel backscratcher-flipp på tandem-monoski.

Etter tapet av min gode venn bestemte vi oss for at vi skulle drikke vekk sorgene med noen små grønne. Vi ble bedt i innflytningsfest til Ane, og det var jätteträvligt. Min lille og røde venn som er på verdensreise hadde vært helt i hundreogti ettersom hans livs store (lille) helt også var blant festdeltakerne.

Før vi forlot alpeland dro jeg med meg et Burton T6. Alt for dyrt, men tanken var å selge det i Norge med litt fortjeneste. Ettersom jeg kjøpte det i en sjappe med tax-free regnet jeg med å få tilbake 20 % som er den franske skatten. Den gang ei! Etter å ha passert grensen fra Sverige til Norge kom jeg på at vi hadde glemt å detaxe utstyret. Vi snudde og ankom tullen. Der fikk jeg selvfølgelig høre at siden utstyrets verdi var over 6 lapper måtte det fortolles. Fasiken! 2 lapper rett ut vinduet. Sjarmen ble skrudd på og tårene trillet da jeg ba om å få lov til å smugle det inn. Den søte damen kunne ikke gi meg lov til den slags, og jeg fikk en totalt unødvendig regning mellom hendene. Det blir havregryn og vann fremover. Brettet er selvfølgelig ikke solgt.

Publisert
Kategorisert som Blogg

Av Anders Ekkje Slettebø

Anders er en 80-modell som bor i Sandnes. I det daglige jobber han som webanalytiker i Webstep. Når han ikke jobber henger han med samboer, to barn og hund.

9 kommentarer

  1. Det var et sårt tap av brettet, og synd at vi ikke fikk kjørt sammen! Men turen i seg selv, og spesielt lørdag kveld var konge:D Selvom dagen derpå ikke var like konge…
    Men, helt om kvelden, hlet om dagen! Håper vi får kjørt sammen en vakker dag i noen enda vakrere alper!

  2. Fader saa kjipt med brettet!! Rekner med du ordner deg med no nytt som vanlig :)
    Ble lite mesunnelig naa, me snakker ooo «store» Stian? Saki men du kjenner mange ;)

  3. Hekkan den va leie !! T6 ska ver sjefsbrettet då.. Å havragryn å vann kicke ass:)

    Sjef historie uansett, eg vil på ein tur på ett avblåst fjell igjen snart…

  4. Magnus: avblåst fjell? Røldal! Andårs: behold T6’en! Det er jo helt rått og jeg kommer til å være misunnelig som F. Et minus er at du garantert kommer til å dinge det med en gang, aluminiumskjernen kan ikke repareres.

  5. Skubi, Anders klare allti å finna litt avblåste partier som glede ein liden feide sleden Magnus. Men nerøve ska me ikkje ha någe avblåst jaffal.

Kommentarer er stengt.