Kaukasus, Russland

Andre halvdel av februar 2007 var en liten gjeng brettkjørere, for eksempel Are Hoff, på pudderjakt i Russland. Dette er første utkast til en sak som trolig noen har lest i magasinet Fri Flyt.

Snøferie er ikke lengre ensbetydende med ompatur til alpene. Det finnes nok av eksotiske skidestinasjoner å velge blandt. Noen er beveget seg opp fra undergrunnen ved hjelp av fargerike reiserepotasjer i europeiske ski- og brettmagasiner. Dette er tilfellet for Elbrus-området, men ikke for Dombai – som er to av tre skianlegg i fjellkjeden Kaukasus. Vi utforsket begge.

Til tross for sin publisitet er det ikke noe som tyder på at området er turistifisert. Eller, kanskje prisene da. Kontrastene og kulturforskjellene fra Norge er enorme. Etterdønningene av kommunismen preger fortsatt den delen vi har fått opplevd av verdens største land. Søppelspisende kuer i gatene, 60 år gamle énsetede stolheiser, stådass og bjørner med munnkurv i bånd. Opplevelsene og overraskelsene står i kø. Latter og frustrasjonsutbrudd får utløp om hverandre.

Så hva bringer seks norske brettkjørere fra vårt trygge land til å sette kursen mot korrupsjon, mafia, fattigdom og vodka? Jakten på de fjærlette hvitevarene er essensiell. Når man i tillegg ønsker å oppleve andre folkeslag enn svensker, dansker og tyskere må man dra til et annet sted enn St. Anton.

Elbrus, Europas tak

Våre forventninger til bratte fjellsider, eviglange renneformasjoner, og store pudderdekte flanker var faktisk yrsmå. Dette skyldes stort sett at det meste vi hadde sett av bildemateriale fra dette området er av de to Elbrus-toppene, som ikke har særlig alpine formasjoner. Så feil kan man ta. Fjellene som omringer tvillingtoppene er av en ganske annen utforming. Området har fantastisk og lett tilgjengelig terreng som får enhver frikjører til å dra på smilebåndet. Lett tilgjengelig er dog relativt. Så lenge man har penger og god tålmodighet kommer man seg til topps. I Elbrus fikk vi oppleve at kontanter er konge. I dalen eksisterer det kun én minusbank, og den gikk tom for rubler allerede etter andre dag. Dette medførte to dager på grovbrød, uten heiskort eller mulighet til drosje. Eneste mulighet til lek er da topptur, og topptur ble det. Med utgangspunkt i Terskol på 2085 moh. trasket vi innover langs Terskolelven. Både de øst- og vestvendte sidene av dalen byr på flotte turmuligheter. 1100 høydemeter svettere og svimlere befannt vi oss på toppen av en utrolig renneformasjon. Én etter én satte vi utenfor den 40 grader bratte herligheten. Jevn helning og stabil snø ga muligheter for supersoniske hastigheter. Ungspiren Tommy Nordbø fra Fiskå satte alle på plass da han la et ettall ned den siste halvdelen av renna. Den lokale helten og guiden Gena Hriachkov beskuet det hele fra bunnen, og kunne gratulere oss nordmenn med en førstenedkjøring.

Snøkvaliteten og -mengden var svært varierte. Det er mye vær som herjer i fjellsidene her. Hissig vind og temperaturer ned mot 40 kalde er ikke unormalt. Selv om den bunnløse følelsen uteble fikk vi kjørt mye vindtransportert og kald pudder.

Heissystemene i Elbrus er gamle og trege. Man finner flaskehalser over alt. På vår første dag i Azau brukte vi tre timer på å komme oss til topps. Effektivitet er et fremmedord. De fleste heisene er én- og tosetede stolheiser med treplanker som underlag, uten fothvilere. Et utbredt fenomen blant de lokale er sitteunderlag som de stropper fast til baken ved hjelp av en hofterem. Svært komisk og upraktisk. Heisene går uansett vær og vind, og det kan være en sterk psykisk prøvelse å komme seg til topps. Alle åpningstider er villedende, men forvent åpning mellom syv og ni og stenging i tre-fire-tiden. Cheget har det mest eksponerte terrenget, med knallgode muligheter rett ut skikjørers venstre fra toppheisen. Det mest åpenbare området er uheldigvis en terrengfelle av dimensjoner, med stygg skredfare. Etter noen dager med stabilt vær gikk vi for noen av rennene som er veldig oversiktelige fra Terskol. Uheldigvis er det flere enn nordmenn som liker seg i bratt terreng, og mange områder blir fort oppkjørt.

Den globale oppvarmingen merkes ikke kun i vårt fedreland. I følge lokale utsagn har fjellene normalt én meter mer snø enn vi opplevde. Sesongen er fra desember til mai, men det finnes kjøremuligheter hele året. For de jibbekåte kan det nevnes at det bygges park på Terskolbreen hver sommer. Kanskje et alternativ til årets tur til Fonna eller Stryn?

Dombai

La oss få unnagjort alle klisjeene med det samme. Vi opplevde himmelsk Russlandspudder, snorkelføre, trynsprut og pudder til pungen. Og alt dette uten forstyrrende elementer som svensker, tråkkemaskiner, heiskøer og parallelle kortsvingspor av ypperste, franske klasse. Vår lokale konglesyltetøyleverandør hadde aldri snakket engelsk med noen, andre steder enn på skolen. Det forteller en god del om turistnivået i denne utrolige fjellbygden som er omringet av sylskarpe fjellegger hvor enn øyet snur seg.

Etter en uke med kø og oppkjørt terreng i Elbrus fant vi en drosjebil og kurset oss mot Dombai. Halvveis på reisen måtte vi bytte bil, og ble møtt av en smørblid sjåfør som satt i veikanten med noen ventepils. Fremme i landsbyen ble vi møtt av en hakeslippende utsikt mot alvorlige fjelltopper i alle himmelretninger.

Selve heisanlegget befinner seg på et snillere fjell enn de omliggende, og består av to parallelle gondoler og fem stolheiser av den eldgamle typen. Alle heiser bringer deg mot den samme toppen. Hver heis heis hadde ulike eiere, noe som betyr at det ikke var mulig å kjøpe dagskort for hele anlegget. Hver tur ble betalt kontant, og med effektiv kjøring og lange dager ble det faktisk veldig kostbart å kjøre heis. På en god dag brukte vi mer penger enn det et dagskort i Hemsedal koster. Det er derfor ikke hvem som helst som har råd å drive med ski- og brettkjøring i Russland. Kundegruppen til senteret var rike russere fra hovedstaden. Syltetøyleverandøren vår Zekeriya hadde, i sitt 22-årige liv i bygda, aldri tatt heisen opp på fjellet.

Foruten å være vår trofaste konglesyltetøyleverandør ble etterhvert Zekeriya «Konglå» en god venn og tolk. Gutten hadde aldri tidligere praktisert engelsk utenom skolen, og satte umenneskelig pris på å være med oss. Under en finere middag pratet han om søsterens bryllup, der han faktisk inviterte oss ned. To av guttene tok «utfordringen» på strak arm, og takket ja til tilbudet. Kvelden vi fikk gleden av å oppleve ble et godt minne for livet. Utendørs nasjonaldans, høy vodkaføring, russiske taler av familiens gudfar, og en matfest av grov kaliber, gjorde kvelden feiende flott. Kristian Kristiansen og jeg holdt også hver vår tale for å vise vår takknemlighet. Til tross for mandig drikkepress overlevde vi heldigvis den kvelden òg.

Andelen av frikjørere var betydelig lavere enn i Elbrus. Dette gjorde det spesielt gledelig å våkne en morgen etter en lang natt med kraftig snødrev, vel vitende om at pudderkampen allerede var vunnet. Etter kun tre svinger måtte jeg stoppe opp. Lungene fikk ikke oksygen, og sikten var lik null. De sprutende snømassene som lå som en sky rundt oss satte nemlig en stopper for slike goder. Løsningen ble god lungekapasitet ved hjelp av AvaLung, og planlegging av svinger mellom stående og liggende trær. Høyere på fjellet, over tregrensen, ble planleggingen mindre viktig, og vi kunne mate på. Noen dager gjør livet virkelig verdt å leve. Slik burde det alltid vært, men i en hektisk hverdag preget av skole, arbeid og andre mindre artige gjøremål er det dessverre blitt en utopi.