Ingenting er bedre enn å høre at jeg er etterlengtet. Å vite at det jeg skriver virkelig blir lest, og at neste innlegg ventes med spenning er en god følelse. Samtidig forårsaker det en viss prestasjonsangst. Heldigvis er prestasjonsangst noe jeg normalt klarer å leve med.
Mye skal sies, men er i tidsnød, og må gjøre meg kortfattet.
Først av alt vil jeg sende de varmeste gratulasjonene til våre to bursdagsbarn i dag. Marius som tidligere har sverget at han aldri igjen skal ha den frisyren han nå har, blir toogtyve år i dag. Andre mann ut er Tori som er nøyaktig et år eldre enn første mann. Hipp, hipp hurra!
Personen på bildet er Stefan Holmrykk, en god makker de siste ukene. Stefan vet alt. Han er en gourmetidiot, og kjører snøbrett amatørt på heltid. Å kjøre 150 mil på under to dager kun for å bytte et brett er noe Stefan ikke har noen betenkeligheter med å gjøre. Mannen med verdens snåleste søvnsykdom har den siste tiden blitt en god kamerat, bare så synd at han sover seg gjennom heliskiingen nå til helgen.
Hvert øyeblikk blir jeg hentet av Kjersti og Morten. Vi skal til Voss å hente Ferdinan, for så å cruise videre til Temptation Valley for å kjøre litt helikopter. Jeg er totalt overbevist over at dette blir en helg som sent vil glemmes. Grunnen viser vel kanskje på webcamen som dere kan se på dersum as we speak. Der finnes også noen bilder fra de siste ukene.
Jeg har hatt tre flotte uker. Helsen har vært skral, men har fått med meg 13 mer eller mindre aktive skidager så langt. Nå på tirsdag var Frank, Hanne Marthe, Jokke, Sogndal, Syver og meg på tirsdag der vi hadde en legendarisk dag på Vossafjellet. Bare så synd at Horgaletten var stengt. Afterski på Ugla var og en suksess. Tiden i Røldal tar som alltid fort slutt. Var lite stoka på bylivet da jeg satte snuten min vestover nå på mandag. Skrale eksamensresultater hjelper heller ikke på motivasjonen. Men det ordner seg for snille gutter, forhåpentligvis også denne gang. Er hvertfall sjeleglad for at sesongen er i gang, og at det hvite dopet ligger strødd over fjellheimen. Når jeg snur meg 120 grader til høyre ser jeg også at det ikke skal mange nedbørsdager til før det er på tide å avlegge Ulrikken et aldri så lite besøk.
Nå i nærmeste fremtid planlegger jeg også en svipptur sydover. Det så lenge ut til at førstkommende mandag ville bli en god dato, men denne er nå utsatt på ubestemt tid. Har ikke fått ordnet alt på skolen. Destinasjonen er franske Vars, et lite og ukjent sted med uante muligheter, og nesten fri for pudderhunder.
Kan vel rapportere at jeg her en natt ble vekket av tre meksikanere. Han mest trondhjemske av dem kunne meddele at turen var helt syk, han mest hullete av dem rapporterte utelukkende om alt for korte senger. Han hullete liker ikke turer og ferier, men er for svak til å takke nei. Han siste, og mest dansegale tror jeg var litt sliten (les: full) til å gi noen som helst tilbakemelding.
Flere observante sjeler har fått med seg at jeg og mine tre gode venner; Stefan, Rugen og Olav fikk oppleve en nestenulykke i dalen. Historien er blitt kraftig overdramatisert, men jeg tar selvkritikk for hele hendelsen. Som lokalkjent med dårlig stedsans kunne det hele lett vært unngått. Det gikk bra, og vi har fått oss et par små lærepenger om beaconer og planlegging.
Fredag 6. februar vises ekstemsportfilmen Perfect Moment her i Bergen. Jeg har reservert to billetter til den seneste forestillingen, og håper på å få med meg noen. Send meg en melding dersom du er keen på litt baluba i kroppen. Filmen inneholder ski, snowboard, surfing, sykling, hesteridning m.m. En sikker vinner.
Det var nok det for denne gang. Det står et gravid kjærestepar utenfor som savner fjellet like mye som meg. En ganske så usammenhengende resymé er nå avsluttet. Over og ut.
