Fakta
Jomhuri-ye Eslâmi-ye Irân
Styreform: Republikk
Flateinnhold: 1 648 196 km2
Hovedstad: Teheran
Folketall: Ca. 65,6 mill. innb. (2000)
Folketetthet: 39,8 pr. km2
Middellevealder: 69,7 år
Spedbarnsdødelighet: 30,0 pr. 1000
Religion: Islam (sjiisme 95%, sunnisme 4%)
Språk: Persisk (off.), kurdisk m.fl.
Mynt: Iransk rial
BNP pr. innb.: 5300 $
Eksportartikler: Olje, tepper, frukt, nøtter, lær
Bilkjennetegn: IR
Nasjonaldag: 1. april
Prolog
Traff Nils Petter Rabbe i varmestua i Røldal under en pudderpause tidlig i februar. Ryktene hadde nådd meg, nysgjerrigheten steg. Hvordan var Iran? – Ubeskrivelig svarte den nå så skjeggete unggutten. Nok var sagt. Da han få minutter senere ga meg mange detaljer i stolheisen, og spurte så høflig om jeg ville bli med om knappe to uker, ble jeg ganske så satt ut. Tankene surret, men forstod kjapt at dette kunne jeg klare. – Skal prøve, svarte jeg nølende. Vel tilbake i Bergen startet researchen, og planleggingen av en meget så spesiell skiferie. Målet vårt var Elburz-fjellene (må ikke forveksles med Elbrus i Kaukasus-fjellene), og da mer presist fjellbygden Shemshak. Fjellkjeden Elburz strekker seg fra grensen til Aserbajdsjan i nordvest og bort til den sørlige enden av Kaspihavet, jorden største innsjø. Anskaffelsen av visum gikk smertefritt, og vips så var Nils Petter, Asbjørn, Torkel, Kjetil, Erik, Tor og meg på tur.
Dag 1, 20. februar
En reise har startet. Bussturen ble kort takket være en arendalsjente med østlandsdialekt og skarre r. Det tok ikke lang tid før vi hadde avtalt en tur til Røldal om tre uker. Benedicte virket utrolig trivelig. Det er mye å studere, og bli fascinert av på en slik busstur. De stupbratte fjellsidene i Gudvangen slutter aldri å imponere. En dag står eg nervøs på toppen, klar for å overvinne frykten. Skjermen, wingsuiten og meg. Etter noen timer ankom jeg Oslo S. Tok ikke lang tid før jeg hadde hukket opp med Stefan som dro meg med ut på sightseeing i hovedstadens mørke gater. Ble introdusert til Stefans buddyer Muhammed (Mo) fra Iran, og Tran (Doh) fra Vietnam. Mo kunne fortelle meg at iranerne kom til å behandle oss som sin egen familie. Dersom vi skulle finne på noen spillopper ville vi kun få et par dager i buret og kanskje noen få piskeslag. Pyttsann. Doh serverte oss litt whisky, vi tok en kort bytur og kubbet over hos Mo.
Dag 2, 21. februar
Opp klokken 5, og Stefan fikk meg til Oslo S. Asbjørn, Tor, Kjetil og Torkel dukket omsider opp. Vi flytoget oss til Gardermoen, og havnet plutselig i Stockholm. Der kom svensken Erik Anders og Nils Petter. Gjeng 1 var komplett. Møtte også gjeng 2 som hadde en TV-dokumentar å lage i Iranistan. Flyturen med IranAir til Teheran var vel egentlig veldig iransk. Flyvertinner med burka under uniformen som pratet übergebrokkent engelsk uten å pause mellom ordene gav oss iransk mat. Kyllingen ble overbrakt til mine sidemenn og yoghurten, nøttene, dadlene og resten av den tørkede frukten ble konsumert svært forsiktig. 4 og en halv time senere startet klappingen, og vi skrudde Bluelitene vår 2 og en halv time frem. Iran er et av 2 land i verden som bruker halve timeforskyvninger. Førsteinntrykket var som forventet. Dassene på flyplassen var bare noen hull i gulvet, og det hang vannslanger man kunne bruke dersom man bommet litt, eller følte for en vask der sola sjelden skinner. Vekslingen av penger ble også unnagjort på flyplassen. 200 dollar gav meg nesten 2 millioner rials. Der og da var jeg sikker på å kunne kjøpe hele hovedstaden. Å komme seg videre til fjells var ikke enkelt. Vi snakker om en biltur fra helvete. 7 velvoksne karer med mye bagasje fikk så vidt plass i en rød og rusten Hiace fra nitten krigen. Prutingen med 10 superstressede iranere uten noen form for enkelskkunnskap resulterte i en blodpris på 300000 rials (ca. 240 norske). Bilen måtte selvfølgelig pushes i gang. Sjåføren var en svaksynt pensjonist med en stedsans som en lemen. «Good car, good driver», var det vi fikk høre. Løgn alt i sammen. Turen på rundt 7 mil tok mange timer. Om grunnen var at 80 % av turen ble tilbakelagt i første gir, eller om det var alle feilkjøringene (han hadde aldri vært utenfor Teheran) som forårsaket dette er jeg noe usikker på. Trolig en god kombinasjon. Før vi var kommet oss ut av byen stoppet vi for å få i oss en god kebab og litt vannpipe. Sjappa vi stanset ved spilte «Barbie Girl» for fulle mugger. Tilfeldig? Nils Petter hadde tidligere fortalt at maten ikke var noe å skryte av. Korrekt. Supertørr lefse med litt yoghurt og stekte tomater var hele greia. Noen fikk også litt kjøtt. Babbe i Iran har overhode ingen fellestrekk med turbokebaben hjemme. Da maten var konsumert ble det te og vannpipe. Til å starte med var jeg litt skeptisk, men da jeg ble forsikret om at det verken var vanlig tobakk eller narkotika hev jeg meg med på bølgen. Eple- eller mintsmak, vi testet begge. Turen videre fortsatte som før, men Torkel mente at det gikk bedre nå som sjåføren hadde fått i seg litt kebab og pipe. Teheran minnet meg mye om Egypt. Alle bygninger står halvferdige, og ingenting er gjennomført. Byen er i tillegg svært forurenset. Luften var uhyggelig. Det er flere biler her enn vi har mennesker i Norge, og alle er like. Grunnen er at Rover en gang laget en tegning av en bil som ble forkastet. Noen fikk tak i tegningen og resultatet ble Paykan. På en vanlig dag kan man ikke se fjellene rundt byen på grunn av all smogen.
Vel fremme i Shemshak stod en kar og ventet på oss. Hadde trolig stått der lenge. Han fikset oss kåk. Grunnet mørket var det vanskelig å få inntrykk av plassen, men følelsen av å være omringet av fjellmassiver var absolutt til stede. Husverten hadde gravet snøtrapp opp til huset. 171 trappetrinn slitnere ble vi introdusert til en 40m2 leilighet med et svært hakekors på veggen. Virket noe grotesk, men betydningen er ikke hva vi tror den er. I taket var det tegnet et til hakekors, men dette var litt feiltegnet. Slitne som vi var rigget vi oss kjapt til rundt på gulvet, på kjøkkenet og på hemsen. Den blinde sjåføren vår var åpenbart utrolig lite keen på å kjære tilbake i mørket, så han rigget seg like godt til foran peisen. Etter nesten to døgn uten de store søvnmengdene var det ikke vanskelig å falle inn i drømmeland.
Dag 3, 22. februar
Bikkjekaldt! Peisen og gassovnen var slukket. Uten elektrisk varme var det ikke mye hold i mors gamle sovepose. Sjåføren fikk tullet seg tilbake til byen. Landladyen vår hadde mekket i stand litt frokost. Samme lefsa som før, men nå med sukker, geitost, moltesylt og speilegg. Etter å faktisk spist meg irriterende mett var det endelig tid å gjøre det vi er kommet hit for å gjøre; spenne pjäxorna och pumpa puder! Etter få minutters beskuelse ble det raskt konkludert med at det fantes mange muligheter. Kanskje litt lite snø, og litt for lenge siden sist dump, men motivasjonen sank ikke så mye av den grunn. Dagskortet kostet 35000 (28 norske). Heiskøen hadde en side for jenter og en for oss gutta. Mange av de lokale så velstående ut, og noen kunne faktisk komme seg ned puckelpisten med en viss respekt i behold. Her i Shemshak hilste alle på oss. Heisene ble ikke satt opp denne uken, og var litt hissige mot meg. Ble regelrett kastet av stolheisen i mitt første forsøk. Forstod at jeg måtte svare med samme mynt, og da gikk det smertefritt resten av dagen. Ingen av localsa brydde seg med å senke sikkerhetsbøylene, og vi nordbaggar kunne ikke være dårligere. Hardcore. På toppen av heisen startet traskingen. De siste 100 høydemeterne var slitsomme. Luften er tynnere enn jeg er vandt med på 3000 meter. Sikten var litt på humpenslunken, så første ble noe rolig. Så startet moroa. Det ble flere first-tracks i god og myk snø. De fleste (alle) iranerne syntes heldigvis det var toppmaks å kjære skrensesvingen i pisten. Noen av gutta kom labbene etter oss. Vi fikk colacandy av dem, og ble fornøyde. Den store gutsingen uteble da snøhaiene i Shemshak var sultne og glefset etter litt saftig p-tex. Kjørte konstant med themen til «Jaws» i bakhodet. Etter 4-5 run stengte anlegget, og det ble afterski med Bounty, appelsinjuice og selvfølgelig litt vannpipe. Brettformen min var tilfredsstillende, og jeg var nøjd og smilet. Tilbake igjen ble vi servert linsesuppe og te. Nils Petter håpet suppen var sunn, for noe digg var den ikke. Asbjørn kunne bekrefte sunnheten. Kvelden ble avslappende. Iran er avslappende. Lytting til Johnny Cash, samt noe tedrikking og røyking. Gassovnen suser og jeg satser på at romtemperaturen ligger på den rette siden av nullpunktet i morgen tidlig.
Dag 4, 23. februar
«Regn og vind». Svensken kunne meddele at været ikke var helt på g. Tullet oss ned i sentrum på leilighetsjakt. Trangen etter noe større, billigere og litt mindre nazipreget ble for stor. Det ordnet seg, og vi fant en kanonplass. Ingen skikjøring i dag. Torky og meg dro heller på let etter jibbespots i landsbyen. Fant et par, men de fleste innebar lån av hustak. Kidsa mente at huseieren Kazim kunne ble hissig av den slags. I stedet for jibbing ble det kaninklapping. Nesten det samme. Vindkulene ble så kraftige at taket på en skibod blåste av, og de fleste skiene havnet i bekken rett ved. Utrolig, men sant. Skiene våre stod heldigvis i en annen bod. Da vi senere klarte å låse oss ute fra den nye leiligheten, tok Kjøttulf, Svensken og meg turen over til husverten. Her var det fullt hus og stormende jubel. Joinet en god gjeng, og fikk tilbud om iransk risvodka, narkotika og gjensyn av Free Radicals. Smakte litt brennevin, og trakk oss tilbake. Ble en tidlig kveld.
Dag 5, 24. februar
Kjøttulf, Nils Petter, Asbjørn og meg tok taxi til Dizin, et større anlegg litt høyere i dalen. Her var det eggheiser som gjaldt. Franskmennene hadde bygget dem tidlig på 70-tallet, og de var ikke helt kompatible med de fancy skiene våre som måtte bli med inn i kupeen, noe som igjen resulterte i at dørene ikke gikk igjen. Trygt. Etter mye loking, knoting og steinkjøring fant vi noen fine renner og flotte flanker. Ingenting å utsette på landskapet, men sklætchene mine og meg ble ikke helt kamerat med snøen. Rev opp to skruer fra skien, slik at bakbindingen var litt på halv åtte. Kjørte med en viss spenning resten av dagen. Avslutningsvis tok vi toppgondolen og hiket den siste biten opp til 3700 moh. Utsikten var hakeslippende. Helt utrolig mange couloirer og uendelige sider. Her på toppen lå det et påbegynt hotell som fanget vår interesse. Typisk Iran. Over alt ser vi store byggverk som står halvferdige. Om det er feilberegninger økonomisk eller andre krefter forblir uvisst. Foran oss hadde vi 1200 høydemeter å åka ned igjen til Darbanzar. Noe verdensmesterføre var det absolutt ikke. Et gjennomslag som ikke lignet noe fikk skiene mine til å leve sitt eget liv. Vet ikke om starfishene kan telles på en eller to hender. Kom oss omsider tilbake til flat’en, og resten av kvelden gikk med til juleverksted og lytting til Torkys utrolige historier. Den stormforelskede svensken hang ut med den gifte kvinnen i sitt liv, Sarah Hotnight. Erik smiler for tiden. Kanskje litt stress at distansen er 3000 mil. Lykke til.
Dag 6, 25. februar
En ny dag med bluebird. Valgte å tilbringe dagen i mitt mer riktige element; på et brett. Haiket med en rik iraner som skrev SMS og hørte på «Life is Life» mens han kjørte. Vet ikke hvor mange ganger jeg hadde nær døden opplevelser. Vel fremme i Dizin hukket jeg opp med resten av gutta, og vi hadde noen åk i pisten. Carvingskillsa mine er stusselige. Siste turen gikk også i dag ned mot Darbanzar. Veldig, veldig gøy. Enorme flanker med svært vekslende føre. Turen ned til Shemshak tok en overkul lokalgutt hånd om. Han melket speakerne for det de var god for med dårlig techno og litt Safri Duo. Betaling var det ikke snakk om, da vi var duster (dust betyr venn). Etter en kort middagslur og turens første dusj, dro vi opp til en fancy restaurant. Der ble vi skremt av svensken Erik, og hans tjejvenn Sarah Hotnight. Colaen som ble drukket var produsert 7/11/1382, noe som faktisk er i denne måned. Vi er nå i 11. og nest den nest siste måneden i året 1382. Om en måned og fire dager trer vi inn i 1383. Trist at vi ikke får oppleve nyttår her nede. Restauranten lå i samme bygg som hotellet til Sarah. På rom 208 fikk vi servert god te, Algrens bilder, Digestive kjeks og iranske rosiner mens Jim Morrisons røst pumpet ut av DVD/VCD30/MP3-spilleren. To venninner av Sarah dukket opp, men forsvant dessverre like plutselig som de kom. Det ble heftig blackjack-spilling. Gikk 10000 i pluss, og brøt loven for andre gang i dag. Første gang var når jeg testet dancemoves på restauranten. Piskeslagene nærmer seg med stormskritt. På vei hjem sang vi «Hairy Irani Punani» i godt følge med «Beautydog». Mye løshunder her i Shemshak. De er flinke til å synge om natten. Slik som nå.
Dag 7, 26. februar
Salam! Noe spesiell dag. Torsdag er helg her nede, så i frykt for milevislange heiskøer gjorde vi oss heller klar for en tur. Eng gjeng på 7 labbet opp en fin face. Solen stekte, og svetten rant. En perfekt dag for litt eksponert goggles-skille. Bare så inderlig trist at mine håpløse Spys dugger så fælt. Resultatet ble katastrofalt med solbrent panne og nakke. Ikke i nærheten av målet mitt. Kjøringen var super. Pudder og slush. Forholdene er ekstremt vekslende. Fant og en naturlig kicker som ble meget populær. Drapå-humøret til gutta steg og steg. Asbjørn la fort lista med en svært så luftig Lincolnloop. Svensken pekte seg ut en mad høy dropp, og vi ventet i spenning. Før hans drøm ble realisert startet Sarah et lite vårsnøskred som etter hvert utviklet seg sakte til noe stygt og skummelt. Heldigvis stod hun igjen på topp. Erik fikk kommet seg ned og geleidet henne omsider til trygge forhold. Samtidig traverserte Nils Petter og Torkel seg mot baksiden av fjellet, og det samme skjedde med sistnevnte. Et paralellt skred gikk i dalsøkket bortenfor, men dette fortsatte like så godt over veien lenger nede. Kaos. Det tok ikke lang tid før flere hundre bilder stod i kø hjem fra Dizin. Ingen skade skjedd, men dagen ble nok en tankevekker for oss alle, og da spesielt Sarah. Tre enorme bulldosere måtte til for å rydde veibanen. Alt på grunn av en gjeng idiotiske skandinavere. Etter den noe spesielle dagen holdt vi oss i leiligheten. Ryktene surret en stund om en privat fest her i landsbyen, men jeg tror det toget har dratt.
Dag 8, 27. februar
Godværet fortsetter, og i dag trosset vi de store folkemengdene og dro ned i anlegget i Shemshak. Leverte inn skiene mine for fiks. De fleste av oss er rimelig lei av de tørre lefsene vi spiser til frokost, så i dag ble det pizza hos Babak. Mens vi nøt den beste maten i Iran så langt, kom tre uniformerte menn sklidende ned løypene uten ski. Balansen deres var på linje med Bambis. De stilte seg opp 20 meter fra oss, og stirret i noen minutter før de slo av en prat med selveste Babak. Etter at snuten var forsvunnet kunne sjefen fortelle oss at de trodde noen av oss var av det motsatte kjønn, da spesielt Asbjørn. De var ivrige på å ferske oss i å ikke bruke sjal. Sinnsykt. Vi splittet oss i to klikker. Noen brukte dagen til hopping, mens vi kjørte baksiden av Shemshak. Snøsmeltingen er virkelig i gang, og noen forteller oss at sesongen er på hell. Snøen var råtten og siden var full av hissige haier. Tormod kjørte med tidenes største headcam-installasjon. I bunn opplevde vi igjen vennlighetene hos Iranerne. Selv om vi er fulle av snø og sørpe, stopper bilene opp og vil ha oss til å sitte på. Skiene ut av vinduene, og gammel musikk fra vesten. Farlig herlig. Vel oppe i anlegget kjørte vi en av mange couloirene som ender opp tilbake i anlegget. Vi ble filmet av en gjeng som lager dokumentar om Iran. På søndag har de fått sponset litt heliskiing, men det ser dessverre ikke ut som om jeg blir en av de heldige. Middagen ble også unnagjort hos Babak. Kvelden gikk med til egenprodusert, og utenlands skifilm på laptopen til Torkys laptop. Smart med litt inspirasjon. Sovnet til litt Jim Morrison.
Dag 9, 28. februar
En ny strålende dag, en dag der de fleste følte seg jibbeklare. Kom oss ned til Babak for litt pizza til frokost. Vi begynte å bygge en kombinert wallride/rail på en www.kenwoodiran.com-reklameplakat, men fullførte ikke. Kanskje en annen gang. Tok et run i puckelpisten, og begynte så å joine en hoppbygging. Kickeren ble ganske svær, og jeg var skeptisk til poppen. Det viste seg derimot å bli perfekt. Telemarkgutta har bygget hopp før, og det er snakk om både den deriverte og andre matematiske formler under prosessen. Lite å utsette på drapåviljen til de fleste i dag. Fotografene fikk presentert et godt knippe triks. Enkle og doble backflips, 3-ere, 7-ere, rodeoer, mistyer, d-spins og mye annet artig. Slike opplegg tiltrekker seg en god del oppmerksomhet, og det tok ikke lang tid før området var fullt av locals. De heiet og hoiet og ble i grunn litt irriterende. Da vi var litt redde for at de lokale skulle skade seg på hoppet vårt, bygget vi like så greit noen mindre hopp de kunne prøve seg på. De hadde aldri før sett en snøspade ble brukt til andre mål enn måking, og ble superstoka over hoppbyggingen vår. Moroa tok slutt da svensken fikk for mye rotasjon på en backflip, og landet stygt på nakken på en kul. En liten time senere var han på vei til et krankenhaus i Teheran. Vi krysser fingrene! Tor ligger også strekk ut med is på kne og legg. Slike hendelser setter litt demping på stemningen.
Nå har vi vært her en uke med absolutt null kontakt med omverden. Det føles ganske merkelig. Tenk på alt vi går glipp av; nyheter, meldinger og e-mailer. Heldigvis gjør det meg ingenting. Kommer bare til å bli skuffet uansett.
Godværet og snøsmeltingen fortsetter. Mot slutten av dagen beveget det seg et lite skydekke innover dalen. Vi trenger virkelig et dump nå, det hadde åpnet et hav av muligheter. Fjellformasjonene er fantastiske, og når jeg omgås nordmenn mumles det alltid noe «tenk hvis, tenk om». Alle er enige om at vi er i en frikjørers paradis. Det gjelder bare ikke å få på en hype, slik som jeg er i gang med her. La ikke Shemshak bli det nye Chamo.
Mot kvelden ble det tre nye innflyttere hos oss. Thomas og Kjetil ble kastet ut av hotellet pga. en overbooking. Vi tok turen over til naboene i dag, og fikk servert og tilbudt mye rart både av mat, drikke og droogs. Til slutt dukket skifotografen Jens Morten opp. Han skal være her i en uke med oss, og så en uke med Torkel på tur til Damavand som er det høyeste fjellet i Iran og kan skryte av en høyde på 5671 meter.
Dag 10, 29. februar
Hele tiden vi er her blir vi skutt av nye inntrykk og opplevelser. I dag tok kanskje kaka. Thomas, Nils Petter og meg dro opp til anlegget i Dizin. Der kunne vi beskue Asbjørn, Tormod og Even som svevde rundt i et påskegult helikopter fra topp til topp. Fulle av misunnelse kjørte vi igjen mye variert snø. Etter at min edle mage gav inntrykk for at noe var i veien, dro jeg ned på hotellet i håp om å finne en ramme av marmor. Forhåpningene var kanskje litt store, og det endte som det ofte gjør; stådass. I Iran bruker man ikke dopapir, men man spyler seg ren. På et eksklusivt hotell i Dizin hadde jeg mitt jomfruspyl. Teknikken slo kanskje ikke helt ann. Resultatet ble en våt stillongs. Det hjalp vel heller ikke på at jeg tettet sluken. Kom meg raskt vekk fra åstedet, ren og våt. Vi klarte å dra med oss en søt iransk jente på 17 inn i et egg. Der ble hun utsatt for litt gruppepress, og endte opp med en pris general under overleppa. Snus er vel kanskje ikke det mest brukte rusmiddelet hos iranske jenter, og det falt ikke i smak. Til tross for dette ville hun møte oss litt senere i Darbanzar, men hun møtte aldri opp.
Så var det alle inntrykkene og opplevelsene. Jens, Torky, Asbjørn og meg skulle ut å finne oss noe mat. Tilfeldigvis gikk forbi en moské, og ble invitert inn på litt hygge. I dag og de 25 neste dagene minnes dem Hussein som døde for ca. 1200 år siden. Det betyr gjennomføring av mange skikker, å bla. pushe mat på tilfeldig forbipasserende. Hva vi opplevde den neste timen var ubeskrivelig. Hele landsbyen var samlet, kids som besteforeldre. De kvinnelige måtte finne seg i å sitte oppe på en hems bak et tett gitter med sine hejaber og beskue det hele. Vi fikk full middag. Salater, ris, kylling og lefse. Måltidet ble selvfølgelig avsluttet med te. Deretter var det tid for litt religiøse aktiviteter. En skjeggemann begynte å skrike og skråle. Alle reiste seg, og begynte omsider å gjøre tilnærmet aerobicbevegelser med armene (ikke beina, det ville blitt dansing, som så klart er ulovlig). Dunking på brystet og diverse roping var veldig populært. Verken Torky eller meg var aktive i aerobictimene på ungdomskolen, så alt dette ble en stor utfordring. Etter en stund kom vi inn i rytmen, og det ble riktig så gøy. Ja, til tider tok det faktisk av. Da dette er en sorgens tid var det flere som sørget. Gråting var en felles aktivitet vi ikke hev oss på. Stemningen var helt enorm, og kan ikke sammenlignes med våre gudstjenester. Igjen må folket få mye cred for sin gjestfrihet. Den overgår det meste. Fremmedfrykt finnes ikke. Til og med taxisjåførene vi har hisset opp var samlet, og serverte oss te. Er flau over Norge og vårt kalde folkeslag. Da svetteperlene trillet fra overleppa var det nok jazzercise for i dag. Vi takket og bukket, og beveget oss 50 meter østover. Etter kort tid hjemme banket det på døren, og vi ble servert kasseroller og fat med mat. Fantastisk! De neste to dagene er alt stengt i Iran. Det blir snylting på lokalfolket, og mye hiking og jibbing. Kvelden gikk med til å høre om alt lokingen med heliskiingen (kun tre gode bilder), titting på Jens Mortens utrolige bilder, samt visning av kickersessionen fra i går på laptopskjerm. Even hadde blitt tatt av et skred, skylt utenfor en stygg klippe under heliskiingen. Alt gikk heldigvis bra. Erik ligger fortsatt på sykehus og det meste er uvisst.
Dag 11, 1. mars
1. gode nyhet: Erik er tilbake uten brudd! 2. gode nyhet: Dagen har overgått det meste. 1. dårlige nyhet: Alt lukter hest og esel. 2. dårlige nyhet: En Tromsøværing er hissig på meg. La oss begynne. Våknet som vanlig litt sent. Ettersom det er spesielle dager vendte vi rumpene vår opp mot de hellige hus. Frokosten var allerede fortært, men vi måtte ikke fortvile; ny mat var allerede på vei! Etter å ha blitt henvist til et bakrom, og blitt plassert på et halvskittent gulv, kom maten. Den verste hittil. Lefser, plommesyltetøy og geitost. Alt var grusomt, ingenting funket. Etter 4-5 brekninger gikk jeg over til lefse, smør og sukker. Sånn jeg liker det. Etter frokost ble vi med en ny dust (betyr venn) til en gravlund. Hans sønn på 13 år døde i fjor av blodkreft. Vi sørget mens vi pratet om hvor mye vi spiste som barn. Etter seremonien trakk vi oss tilbake til vår hyggelige leilighet. Kjøttulf fant ut at det var mulig å gå en etasje opp og havne på byggets solfylte tak. Etter å ha buffet svenskens madrass og hentet skolebøkene fant Torky, Jens og meg ut at det kunne passet med en skitur. Naboene Dara, svigerbroren og Rholam var også med. Klokken tre startet vi en truge- og felletur opp mot «Nosen». Da klokken gikk mot fem var de halvlokale trukket seg inn en liten hytte. Torky laget penisformasjoner i snøen, og Jens fotograferte. Cruisingen av superråtten snø varte ikke lenge, vi havnet i samme hytte. Her startet kvelden. Nitroglyserin blandet med Zamzam smakte ikke bra, men forsvant. Rholam viste oss noen mountaineeringtriks, og vi startet nedfarten. På mitt oversoniske brett havnet jeg først ned i landsbyen og fant en god jibspot. Undertegnede ble happy, fotografen ble happy og vi ble invitert inn til skipatruljen til litt middag. Innbydelsen mottok vi selvfølgelig med jubel. Det første vi ble møtt med i stuen var en diger poster av Kjetil André Aamod t, og Kurt Nilsen skrek på satellitt TV-en. Lefse, stekt ris og makabre frukter gikk ned. Stemningen føk i taket når verten fant frem to små brune. Antagelsene om alkoholfri øl var selvfølgelig til stedet, men nærmere studier av tinnboksen gav oss «GRANTS REGAL DELUXE – BLENDED SCOTCH WHISKY – Extra Special 0,33 l, 43 % vol.» Neineinei! Ikke 4,3, men 43 %. Abi gav oss en kort demonstrasjon av hvordan whisky nytes i Iran. Japanerne ville kalt det bonski, men her i stuen gikk det under pseudonymet «Irani!» Jens Morten fortalte at vi måtte utvanne godsakene og nyte varene. Slike påstander ble møtt med latter, og Torky og meg prøvde heller iranske metoder. Fra Samsungen i hjørnet dundret nå «The Rasmus» tilfeldigvis. To bokser forsvant, og det ble konkludert å alltid ta med skistaver på byen. Tilbake i leiligheten møtte vi på svensken som var returnert fra diplomatavdelingen i Teheran. Prestekraven var vel plassert og humøret var upåklagelig. Kåken var beriket med chokobiscuits og colacandy. På stuebordet fant jeg en liten dings jeg måtte pille på og utforske. Pillingen tok litt overhånd og jeg klarte å aktivere enn engangs oppvarmingsmekanisme gutta skulle bruke på ekspedisjonen sin til Damavand. Slikt skaper uvenner. «Nysgjerrigper, du som vil vite mer. Nysgjerrigper, nå blir vi fler og fler!» Bootsa mine blir kritisert støtt og stadig. Får ikke ha dem i stua, så nå er det transportert til dusjen, der tørkemulighetene kanskje er litt begrenset i forhold til andre plasser i huset. Thomas, Kjetil, Håkon Fyllesyk og skadde Tor returnerte til gamlelandet i dag. Iranistan ble for mye.
Dag 12, 2. mars
Dagen startet med ofring av geiter på åpen gate. Slike happenings klarer jeg meg fint uten, så jeg holdt meg innendørs da det stod på som verst. Mens noen ville chille, dro fire av oss på tur. Å gå i gatene med blod og grønne innvoller er noe jeg ikke en gang unner bootsa mine. Brekningene kom, men det var heldigvis det hele. Etter litt trasking fant vi en kickerspot. På vei opp mistet jeg mine nye goggles. Fire svette panner senere var vi i gang med hoppingen. Et svært kukete overrenn gjorde at jeg måtte gi opp etter to mislykkede forsøk. Skikara fikk dratt på med en god del stilfulle spins. Da solen forsvant gikk jeg tilbake samme vei jeg var kommet, på gogglesleting. Lite suksess. Egentlig litt teit å ha hvite briller. Det var en skuffet Anders som la seg ned for å lese mens de andre dro ut for å joine iranske tradisjoner. Det ble lite lesing da jeg i stedet beveget meg opp i moskeen for en liten matbit. Mat ble det, med påfølgende seremoni. Vi med litt lysere hudfarge enn gjennomsnittet er veldig populære hos kidsa. De flokker seg rundt oss, og jeg hadde vel i snitt 10 farsisnakkende jyplinger hengende rundt meg. Han ene var spesielt interessert i å få Blueliten min, men han ble litt for pågående. Før jeg drar herfra har jeg lyst å gi noe til en liten stakkars. Kanskje en Bluelite, eller kanskje 100000 kjappe, hvem vet?
Dag 13, 3. mars
En tidlig morgen. Dro opp til vår første husvert og spiste frokost. Lefser, varm melk og geitost på menyen igjen. Så var det tid for en liten jib. Har aldri testet en naturlig wallride før, men det funket bra. Bigmountainstancen ble ducket til og det gikk som perler på en snor. Avslutningsvis kjørte Nils Petter og meg en fin renne. Ryktene begynte å surre om å dra til Teheran i dag, men det ble heldigvis utsatt. En stresset by med 12 millioner innbyggere er ikke akkurat hva jeg er mest ivrig på akkurat nå. Fjellene her er total avslapning, og med gratis mat i moskéen er det ikke så mange grunner til å forlate Shemshak. Turen går mot slutten, noe som er litt vemodig. Bergen står og venter med endeløse gjøremål. Tilbake til det fattige liv. Her er jeg rik, og blir rikere for hvert minutt som går. Rikere av erfaringer, inntrykk og livsglede. Det fattige rutinelivet frister lite. Tenker allerede på neste ønskelige reisemål. Elbrus i Russland står høyt på listen. Chartertur til alpeland med et afterskimas uten sidestykke er jeg definitivt ferdig med.
Dag 14, 4. mars
Snø under bena i dag og. Kostet meg 16 kroner å reparere skiene mine. Sklætsjene er tilbake. Mens noen satte snuten mot Teheran dro fire ivrige gutter til Dizin. NP og meg fikk haik av en pickup. Å sitte på lasteplanet i et land praktisk talt uten trafikkregler, samt noen ville steinras rundt oss, er ikke akkurat beroligende. Dagens höydare i pisten var en av lokalgutta som dro en trippel daffy på en liten kul med styggstor fart. Avsluttet med en loketur ned til Darbanzar. Pakkingen startet. Shemshak skulle forlates. Merkelig nok fikk jeg plass til mye mer nå, så juletrefaktoren på ryggsekken min sank betraktelig. NP og meg forlot Torkel og Jens Morten, ønsket dem lykke til med Damavandekspedisjonen, og hev oss inn i en taxi (vilkårlig bil). Det var ikke få kilo som ble lastet på taket. Stativet kollapset, og sjåføren måtte tighte skruer annenhver kilometer. Bagateller! Alt gikk på skinner i dag. Bilen kom seg helskinnet frem til den nydelige leiligheten vi skulle overnatte i. Tante Marit og onkel Kåre ønsket oss velkommen, og vi fikk norsk brunost, herlig brød og kald melk. Etter en diskusjon om fotball og skiflyging for damer som jeg ikke deltok i, fikk vi utdelt hvert vårt glass øl. Øl! Sikkert 3 uker siden forrige glass. Nydelig. Trøtte ble vi, og gjorde oss klar for en dag i Teheran. Legger meg med et smil om munnen. Først og fremst fordi jeg er skadefri. Hælen, leggene, ankelen, skulderen og kneet holdt i to uker. Det var meg. De andre var mindre heldige. Erik på sykehus med en au nakke og rygg, Tor fikk et au kne og måtte forlate landet, Torkel vrikket kneet (au), Shithole landet bakpå og auet også kneet, Kjøttulfs ankel skrek au rett som det var, og Jens Morten slo hodet flere ganger daglig. Mye au, bare ikke hos Anders. For godt til å være sant? Blir kanskje påkjørt i byen i morgen. Kan blir stygt.
Dag 15, 5. mars
Stod opp og så litt på Lil’ Kim på MTV før vi ble hentet av Shervin, Matt og Cameron. Ble introdusert til bilkjøring i Teheran. Flere biler enn vi har mennesker i Norge, og det helt uten trafikkregler. Heldigvis er det fredag (helligdag) og lite biler på veiene (jeg hadde kollidert etter få sekunder). Målet var fredagsbasaren. En event som pågikk uke etter uke, år etter år. Målet ble nådd, og vi befant oss i et parkeringshus med sykt mye mennesker. Iranerne prøvde å selge alt fra urgamle ukeblad til oppbrukte filmruller og annet søppel. Et gigantisk loppemarked. NP fant en hatt som faktisk fikk ham til å ligne enda mer på Jesus. Guds sønn ble 180000 fattigere. Mine rials fikk dem aldri. Etter 2-3 minutter var jeg lei basar, men visste at jeg burde finne noen presenter til mine mødre, slekt og fremtidige kjærester. Det ble med tanken, som ofte er den viktigste. Hukket opp med noen kaksete venner av Shervin (digg fruer) og dro på fancy restaurant. Mange kongereker rikere, og 80000 fattigere dro vi hjem til en hyperfin jente for å beskue Burtons 2004 video. Stashparten imponerte mest. Ferden videre gikk mot et oversnobbete strøk i en gammel Nissan Patrol med Eminem susende over oss. Snobbefaktoren steg og steg, og vi traff våre venner fra Norden. Aldri før har jeg sett så fin leilighet. Beskrivelse nytter ikke. Gratis gin på tinnbokser og en svimlende full Anders passet ikke helt inn i Teherans gater, så vi lesket med måte. Artig kveld. Mennesker med billioninntekter og utrolig mange nice dancemoves. Heldigvis grep fornuften tak i oss, og vips var vi i seng etter å ha sett verdens sterkeste menn trekke trailere på Eurosport. Psyker meg nå opp til en kort natt med mange overraskelser i drømmeverden. Lurer litt på hvordan det står til i Ulvehula.
Dag 16, 6. mars
Klokken litt før fem startet hardkjøret. Lasset en Paykan. Under omrokkeringen av bagasjen klarte den stakkars sjåføren å ødelegge brillene sine. Utrolig nok fikk to nordmenn med bagasje å få plass i Irans nasjonalbil. For første gang på turen tok vi en ekte drosje med takstometer. Vel fremme på flyplassen startet stresset. Kara fra Sahara ville har 620000 av meg da boardbagen min var 5 usle kilo over det akseptable. Litt grining hjalp, og alt ordnet seg, slik det ofte gjør for snille gutter. Vekslet over resten av trepengene til dollar, og endte opp med å ha brukt i underkant av 190 dollar under hele oppholdet. Fair deal. Flyturen gikk med til soving. I Stockholm tok vi farvel med Erik Anders og Nils Petter. Fly nummer to falt heller ikke ned, men det glemte å ta med bagasjen min. En søt frue på Gardermoen lovte gull og grønne skoger. Boardbagen og det litt reduserte juletreet bli overlevert til Madsen i Ulvehula samme kveld. Asbjørn hev seg på et fly til Sogndal, mens Kjetil og meg valgte flytoget. Flyavgangene til Bergen var ikke så hyppige. Dagens mest fornuftige transportmiddel ble tog. Hadde litt dødtid, og fikk logga meg på en internettkafé. 35 smack for en halv time. Skilpaddehodet ble litt ivrig, så jeg måtte forlate lokalet en god stund før timeglasset rant ut. Fikk så vidt tatt igjen det forsømte på kaskjer. Snuset meg frem til et toalett, puttet på 10 spenn, for så å finne ut at begge klosettene var helt trasha. Opp-ned og helt Texas. Nå begynte det virkelig å bli kritisk. Neste toalett ville ha samme beløp, men her klarte jeg å snike meg inn. Touchdown! Ble så lykkelig at jeg raskt glemte å ha brukt 45 unødvendige kroner på kaskjer og bæsjing. Fikk hjulpet en full alkoholiker med en trapp, og fikk på et tog. På plass 190 sitter jeg. 189 er nesten tom. Kun en halvliter sukkervann og en sort kordjakke i størrelse S er etterlatt. Eieren? Har ikke sett snurten til ham på flere timer. Døden på Oslo S? Titter på artige animasjoner i barnevogna? 2235 stopper forhåpentligvis signaturtoget i Bergen. Deretter startet kappgangen mot Hula.
Epilog
Haiking hjemover er aldri stress. Vinduer blir brukt som skistativ, og det ble presset mye bak i setene. Et svært hyggelig folkeslag. Dagene i Iran var fulle av inntrykk og opplevelser. Absolutt ingenting er som hjemme, alt er nesten stikk motsatt. Vi så noe nytt hele tiden, og ble som oftest positivt overrasket. Inntrykket jeg har fått av Iran gjennom norske medier stemmer overhodet ikke med hva jeg opplevde. Foruten noen litt grådige taxisjåfører så jeg ikke noe som er i nærheten av temperament hos folket. De hadde en gjestfrihet jeg ikke har møtt noen annen plass. Så ikke et eneste våpen (selv ikke på flyplassen), eller noe annen elendighet utenom litt fattigdom. Det hersker ingen tvil, det er ikke folket det er noe i veien med, det er styresmaktene. Lovene var noe spesielle. Alkohol, dansing, og sex før ekteskapet er strengt forbudt (det er faktisk ikke lov å danse) og piskeslag er en ofte brukt straff. I fjellene var det heldigvis litt mer liberalt. Kvinnene brukte kanskje skilue i stedet for den påbudte hejaben. Naboene våre nøt alkohol og misbrukte narkotika. Fjellene skapte en frihetsfølelse på folket.
