I går dro Elisabeth og meg, samt to turdeltakere fra styrkeprøven, opp til Markskilsfossen der det tragiske hendte for fire knappe uker siden. Det var en utrolig spesiell og sterk opplevelse å få gå de samme skrittene som Henning gikk i sine siste minutter. Tankene som florerer i en slik stund er ikke til å beskrive. Vannføringen var også i går større enn normalt, men ikke så voldsom som den lørdagen vi aldri glemmer.
I dag gikk jeg igjen opp til fossen. Denne gang uten følge. Kun naturen og meg. Det var noe jeg måtte gjøre. Igjen, en ubeskrivende sterk opplevelse.
Til helgen kommer det en liten gjeng sandnesere som vil oppleve det samme. Jeg vil gi beskjed at alle som ønsker er velkommen til å bli med opp til fossen nå på lørdag. Kanskje litt kort varsel, men hvis det ikke passer står jeg disponibel som guide når som helst.
Nå er det snart klart for en ny natt, der jeg sovner inn til alle de gode minnene vi hadde. God natt.