
På søndag dumpet det mer enn det har gjort på 74 år her i Bærgen. Da ligger det litt i kortene at mandagens skoledag ble noe redusert. Ringte til Frank, den eneste som tydeligvis liker baluba i denne trause byen, og fortale om dagens planer; «Fysst tar me den rennå på nordsiå av Ulriken, så kjøre med den idiotskumle demningen me Tarlebøvatnet, så tar me alle railså med Haukeland og i kveld bygge me kicker i Nygårdsparken.» Frankulf nølte ikke et sekund, og 50 minutter senere hentet Spiegel ham på Kontoret.

Den noe useriøse baneføreren på Ulriksbanen var ikke så interessert i å kjøre oss denne nydelige mandagen. Han var opptatt med å planlegge et nytt Gardia-angrep. Svartediket ble oppdaget, så nå stod Store Lungen for tur. Det er nemlig sjø, og blir ikke brukt som drikkevann. Ikke dumt i det hele tatt. En mann med bæsj på hjernen skulle ikke stoppe to staute karer. Etter å ha parkert Spiegel 2-3 km vekke (for å slippe unna parkeringsgebyr) tok vi beina fatt. Halvannen time senere stod vi på toppen av det 643 meter høye fjellet. Svetteringene var på plass. Vi traff to bortoverskifreaks som så sterkt frarådet oss å følge planene vår. Etter han Frank spyttet han ene i ansiktet satte vi kursen nordover.

Vi fant, vi fant. Få hundre meter nord for tårnet fant vi 3 nydelig renneformasjoner. Etter å ha satt de små grå i sving gikk vi for den lengst skihøyre (i midten av bildet). Pow pow pow! Godsnøen gjorde oss så fornøyde, så fornøyde. Etter utgangen åpnet det seg et stort, artig og kupert område. Konsistensen på varene var upåklagelig. Lite hai. Forholdsvis lite orm.

Etterhvert som høydemetrene ble unnagjort ble også skogen tettere og tettere, og vi havnet i et svært så knotete terreng som også innebar et halvåpent bekkeleie. Undertegnede og Frankulf tok selvfølgelig slike utfordringer på strak arm, da med noe varierende resultat. I alle situasjoner er det viktig å ha gang på humøret. Kaldt? Ja. Morsomt? Ja! Etter å ha kavet oss gjennom jungelen havnet vi omsider ned til Svartediket. Vannet har ikke sti tilbake til Bergen, så vi måtte gå hele veien rundt.

5 timer slitnere så vi en nydelig eldre herredame med verdens største, rødeste og nydeligste skiboks. Hun stod parkert på Rema. Slitne som vi var orket vi ikke å ta av sekker og annet stash. Handleturen på Rema endte med å bli den største utfordringen på hele turen. Av ulike grunner ble restene av dagens prosjekt satt på vent. Takk for turen Frank. Takk for turen Spiegel.
høres digg ut!