Czecht

Mye har skjedd, mye vil skje. La oss ta det hele i omvendt kronologisk rekkefølge. Hodet mitt fungerer best slik. Nå sitter jeg på jobb, nærmere bestemt et nydelig kontor som jeg er så heldig å få låne av Jærbygg. Det jeg driver med er å få Firkant til å bli et vellykket foretak, og det krever sitt. Faktisk krever det så mye at jeg har nedprioritert Kaskjer, og sitter her fra 7-16 hver dag, også i dag som er lørdag. I går vant Jærbygg et viktig anbud, og jeg fikk gleden av å delta i feiringen. De tørre brødskivene mine ble byttet ut med øl (alkoholfritt), reker og napoleonskake. Det var lunchen sin det!

På torsdag var Best, Tonis, meg og 25997 andre på konsert med selveste R.E.M! Det må sies at det ikke akkurat har vært et av mine favorittband de siste årene, men det er uansett artig å få med seg et så stort band her i gamlebyen. Stipe var professjonell og scenevant og gav virkelig mye av seg selv. Resten av gutta så ut til å spilt et par turneer for mye, og så fornøyde ut med å la Stipe gjøre den utadvendte jobben. «Drive» og «Everybody Hurts» ble mine favoritter. Sistnevnte ligger trolig på top10-alltime-listen min. Publikummet bar preg av å ha fått gratisbilletter, og den store tilhengerskaren kunne jeg se langt etter. Den utragerende fyllefesten som ble omtalt så jeg heller ingenting til. Vel, 5/10 fra meg, men det er musikkstilens feil, ikke det Stipe serverte. Jeg lurer litt på hva han prøver å oppnå med blåfargen sin. Er det kun fancyschmancy, eller har det et budskap?

Forrige helgen dro Best, Lovie og meg til Valdalen der Nils Petter og Sylvia disponerer en stor sæter med sengeplasser til gud og enhvermann. Ettersom legene ikke lar meg drive med snøkos ble helgen første prioritet øl. Det ble slakkline, det ble turgåing, det ble grilling og hygge rundt bålet til solen atter en gang stod opp. Var et svært så herlig gjensyn med mange medlemmer av den så kjente familien Holm. Owe, Karl, Glenn Rodny, Viggo, Stefan, Odd osv. osv. gjorde helgen til en god fæst.

Etter festlighetene dro vi sammen med Skubs til Posthuset og prøvde oss som bønder. Resultatet ble ny åker, ny sofa og «nytt» stuebord. Hjelperene mine trosset striregnet og svingte jåen så svetten sprutet. Kent Dorris ble uheldigvis litt skadet da hun ved god hjelp av Fred-en selv kjørte over ei rusten greip. Au!

Så var det Praha. Etter å ha avlagt siste eksamen, og flyttet tingene ut av Hula, satte Best og meg oss på et fly til Praha der det nydelige paret Petter og Tereza ventet på oss med sine søte smil og åpne armer. I én uke drakk vi superbillig øl, spiste superbillig mat, så på superbillige sko og så etter superfarlig Absinthe. Vi var også kulturelle, men alt det vissvasset er jeg skuddsikker på at dere ikke er så interessert i å lese. Så, la oss prate om Absinthe som var min misjon der nede. Planen var å kjøpe et helt lass flasker med godsakene for å sende hjem til forskjellige mottakere med anonym avsender. Ettersom alkoholprosenten overstiger 60% synes de norske tollerne at det kvalifiserer som narkotika, og den slags styggeskap er som kjent ikke så smart å prøve å ta forbi det grønne lyset på flyplassen. Hensikten var å ha nok saft til å arrangere en heidundrandes fest i en hemmelig skog nå i sommer. Skuffelsen var stor når værstingen (som ikke fantes i hyllene) var svindyr. 3500 tjekkiske galninger (ca. 1 høvding her hjemme) ble for mye for en flaske ettersom jeg blakket meg totalt etter 1 dag. For å gjøre en lang historie kort, så har jeg nå stående to liter med hissig leskedrikk. Ikke hissigst, ikke narkotika, men absolutt hissig. Den skal gjøre sitt inntok på en fest om noen uker der få utvalgte vil få en invitasjon. Galningene må velges med omhu. Og ja, jeg grugleder meg.

Nå skal jeg til Hidle for å planlegge årets Kaskjer-tur som så alt for få kunne bli med på. Vel, det er ikke alltid kvantitet som teller!