I går hentet jeg Hein von Huppels lille skjønnas, Fulle Rulle. Videre plukket jeg opp friluftsentusiastene Turi Meluri og KonkelikOli, og vi hadde som mål å ta en tur til Lifjell. Etter et lite kvarters gange fra asylmottaket på Dale (som kanskje ser sine siste dager) møtte vi på en liten stige. Rulle er ikke stigekompatibel og fortalte oss klart og tydelig at turen var slutt. Onkel Oli visste råd, og fikk transportert ham ned ved hjelp av litt aural overbevisning. Etter nye 15 minutter bestemte han som er på slank seg for å velge en mindre konvensjonell rute opp til toppen. Det var ingen tomler opp, hverken fra Meluri (som hadde med seg en bærepose med mat og klær for anledningen) eller Rullen. Etter totalt en time begynte den virkelig oppstigningen, og her tok Rulles krefter slutt. Ikke en eneste bekk på veien kunne by på drikkevarer og Heins lillebror kunne fortelle oss at han var totalt utslitt og dehydrert. Vi så ingen annen råd enn å snu. Etter å ha ankommet sitt hjem på Lura tok han halvannen liter vann på styrten, lett. Til tross for utmattelsen kan jeg forsikre dere lesere om at vi to fortsatt er bestekamerater, Rullen og meg.
1 kommentar
Kommentarer er stengt.
Anders: Du er heldig med de bikkjene du drar med deg til fjells. På tide å ta lærdom?