Alpeland del 1

28. desember, Oslo–St. Anton

Etter noen sovende timer på toget trapper jeg grytidlig opp på Oslo S. Det går ikke mange minuttene før Skubi dukker opp med sin kjære Kent Dorris. Neste stopp Rykkin! Her tilbringer jeg timesvis foran fjernsynsapparatet og får med meg filmene «Paradox», «Subject Haakonsen» og «Uno». Ting tar tid med Skubi, og alpeturpakking er ikke akkurat noe som smyger sømløst. Etter gode 6 timers venting dukker Even opp med sin sin smidige «Silver Bullet». Pakkingen går hurtig, og plutselig sitter vi kjørende i retning alpeland.

Europa er plaget med kraftig snøvær, noe vi erfarer i Sverige, Danmark og Tyskland. Kjøreturen tar litt lenger en planlagt, men Silver Bulleten er målbevisst og lar seg ikke påvirke av litt friskt vær. Turens høydepunkt er nok den tyske bensinstasjonarbeideren Hr. Susemichel som setter himmel og hav i bevegelse for å hjelpe oss med å skifte vindusviskere.

29. desember, St. Anton

Etter nærmere 20 timer konstant kjøring befinner vi oss i nydelig omgivelser i Arlbergområdet i Østerrike. Fjellene består av velkjente områder som St. Anton, Lech og Zürs.

Guro møter oss velkommen, og vi får bruke stuen hennes som omkledningsrom, mens hun prøver å kamuflere gårsdagens festligheter for sjefen. Vi kommer i grevens tid. Solen pryder himmelen, og heisene har akkurat begynt å gå. Når superundertøyer glir på forstår jeg at noe fett er i ferd med å skje. For første gang siden ulykken skal jeg prøver meg på litt snølek. Vi blir enige om en rolig start på sesongen, og legger sikkerhetsutstyr igjen i bilen. I dag skal vi kjøre løype. Starter med Rendl-eggene som frakter oss fra 1300–2100 m.o.h.. Første skidag går smertefritt. Trolig første dag i mitt liv jeg ikke har tryna på brett, og det sier en del om hvor rolig jeg tok det. St. Anton har ikke vært så heldige som Danmark med snøen, og siste snøfall ga ikke akkurat et bunnløst resultat. Det ligger rundt meteren på toppen, men det er mer en godt nok for løypekjøring. Etter å ha ligget på skjær i blå og røde løyper og testet ut diverse transportetapper velger vi å kalle det en dag. Even og Guro drar på leilighetsjakt, mens Skubs og meg føler vi fortjener en afterskiøl, og havner på den litt for hippe «Anton Bar». Ompafølelsen eksiterer ikke, og dette kunne vært en hvilken som helst bar i byen, hadde det ikke vært for bekledningen til klientellet. Men, ompa ompa er ikke målet for denne turen, så vi tar oss til takke med en pils, og hukker opp med Even som har funnet en superkåk i Pettneu, et stykke utenfor St. Anton.

Etter litt shopping finner vi frem til en leilighet der alt virker utrolig lovende. For godt til å være sant? Selvfølgelig. Den tyrkerske huseieren kommer plutselig med beskjed om at vi dessverre må dele den med to svenske karer som skal leie den for hele sesongen. Stemningen synker betraktelig da vi virkelig hadde sett for oss en kveld med maks chill. Det går seg selvfølgelig til, og det blir en tidlig kveld, og for første gang på mange netter får jeg lagt meg i en seng. Nydelig.

30. desember, Lech

Samtlige sliter med å stå opp, til tross for griselekkert vær. Bomsen Guro maser på tekstmeldinger av vi må få fingen ut. I dag setter vi kursen mot Lech. Første del av dagen tilbringes i løypa, men etter lunch finner vi ut at nok er nok. Vi peker oss ut en fin fjellside, og begynner bestigningen. Man merker at trasking i nærmere 2500-meters høyde dessverre ikke er dagligdags. Etter mye sikling på nydelige fjellformasjoner står vi klar. Snøen er tørr og lett, men det er ikke for mye av den. Dybden er rundt halvmeteren og basen er ikke-eksisterende. Også i år må vi ha den p-texkåte haien i bakhodet når vi legger våre spor.

D70-en blir dratt frem, og vi får knipset noen fotografier som gjør godt på kroppen. Etter noen døgn med klaging på utstyret begynner Skubz å bli passe fornøyd. Han begynner å innse at Alpene kanskje kan måles med Haukeli, men vil enda ikke gå så langt å si at dette overgår Sunnmøre. 3 fornøyde karer. 3 fornøyde kropper. Alle er i en alder der skavankene er i flertall, men i dag fungerer det meste. Vi sklir ned mot parkeringsplassen for å finne ut at Bulleten har stått med passasjerdøren på vidt gap. Heldig for Skubi at min kjære Mækk ikke er stjålet. Vi handler, spiser og nerder på tidenes kuleste nettcafé «Web & Wash». Kan ikke beskrives med ord. Shabby ville vært en sterk underdrivelse.