Alpeland del 2

Nyttårsaften, St. Anton

Vi våkner til frisk pudder og store åpninger på himmelen. Reisefølget mitt drar og pumper, jeg blir igjen og jobber. Havner etterhvert på «Web & Wash» der jeg blir sittende og småstresse i litt for mange timer. Etter at mørket inntreffer Pettneu vagger jeg tilbake til leiligheten og finner to sengeliggende pudderhunder med store smil og åpne ølbokser. Om det er pudderdagen som feires eller om det er nyttårsfeiringen som må markeres forblir uvisst. Det tar ikke mange sekundene før unge, lovende Svettebø finner veien til kjøleskapet. *Pssshhh* *mmmm*! Til nyttårsmat spiser jeg kokte poteter, gulerøtter og brokkoli. Mye. Scampi var skrevet på handlelisten, men tydeligvis ikke prioritert. Svenskene Nisse og Linus som vi bor sammen med har med seg styggedom fra hjemlandet. To fulle flasker akevitt skal ned, og vi nordmenn kan selvfølgelig ikke være dårlige enn söta bror og kaster oss på hardkjøret. Etterhvert kommer huseieren opp og serverer oss tyrkiske spesialiteter som ikke er laget for nykteristene. De sorte hullene sniker seg innpå, men vi havner omsider i downtown St. Anton. Vi røyker sigar og danser opp og ned, hit og dit, som man skal gjøre på en aften. Even Ho datt av lasset først og var sengeliggende før klokken bikket midnatt. Trashie svinset rundt for seg selv i St. Antons gater, og endte til slutt med å haike feil vei. Hvordan jeg til slutt havnet på nachspiel med Nisse og Linus er et under. Skubs ble igjen og vekslet spytt med kjente og ukjente og bedrev aktiviteter som Meluri drømmer hardt om. Han snublet inn dørene i 6-tiden. Nytt år, nye muligheter!

1. januar, St. Anton – Zillertal

Vi våkner og ligger og småprumper som gutter ofte gjør etter en dag med mye festligheter. Plutselig hører jeg «oi, faen!» fra dobbeltsengen. –Sjitt, jeg bæsja på meg, ler Even. Som en rakett bykser jeg opp og sprinter bort for å se hva som skjer. Å joda, i senga ligger det en liten våt bæsj som har klemt seg gjennom Evens bokser. Slikt sprer glede i en tilværelse med skallebank og sandpapir i munnen.

Etter å ha pleiet den verste kleinheten med store mengder appelsinjuice gjør vi oss klare for nye mil i «Silver Bulleten». Vi passerer Innsbrück og havner i Zillertal der McDonalds er første stopp. Ironisk nok skjer dette mens jeg titter på «Super Size Me» i baksetet. Perfekt dagen-derpå-mat. Så hukker vi opp med Crispi-Geir fra Nordefjell med stor N og Titten Jorunn fra Valdres. De planlegger å bli her hele sesongen, men sliter med å finne bo. Sammen legger vi oss inn på et lite gjestehus som drives av en svær og gammel bartedame. Vi kjører i gang et måltid med pizza og Almdudler før vi finner senga.

2. januar, Hochfügen

Tiddelibom som det snør! Legger oss på hjul og setter kursen mot Hochfügen. Det har dumpet mye, og det slutter ikke. Sikten er alikevel brukbar, med store grantrær som referansepunkter. Vi knipser og knipser, men fotokunnskapene er dessverre ikke tilstrekkelige for å lage blinkskudd i tett snøvær. Etter kun 1300 høydemeter sier ryggen min i fra at den fortjener en pause. Trist da terrenget er hur bra som helst. Åpen og fin skog, mye kuperinger og puter og silkemykt underlag. Det er viktig å ta seg til takke med det man får, og det gjør jeg i dag da jeg setter meg i varmestua og bestiller fiskeburger med Manner-kjeks til dessert. Det kan nok se ut som vi blir igjen her ja!

Etter å ha tittet en stund på «I, Robot» kommer Geir smilende inn med en brukket verstingski fra DB Skis. Bekymringene er få da hele skiboksen er pakket med nye pudderplanker. Etter at hele besetningen er kommet på plass drar vi videre nedover Fügen letter oppover Zillertal etter overnatting. Jeg tar ansvar og på sted nr. 6 har de ledige rom til alle 5. Kvelden går med til trening på gangen. Treningsnarkomane Jorunn kjører oss hardt.

3. januar, Hochfügen

05.40 blir vi vekket. Det er liksom det nye. 05.40, alt er 05.40. Kult då. Vi sover selvfølgelig videre, og 07.45 våkner jeg av Skubz som stenger hodet mot murveggen. Døgnrytmen hans har gått adundas og han sammenligner pensjonatet med en yrliten campingvogn. Superhyggelige Ida, som måler 1.45 på sokkelesten og har 70 % av kroppsvekten sin i puppene, har laget oss tradisjonell østerrisk frokost. Hardkokt brunt egg (hvorfor er noen egg brune?), semmler (rundstykker), fruktte og sterk ost sklir ned på høykant. Jeg har glemt det viktigste. Snø! Mye! Det har lavet i hele natt, i store flak. Snøinfo som surrer på TV-skjermene kan rapportere om opptil én meter nysnø i noen områder. Det tar ikke mange sekundene før vi er tilbake i Hochfügen. Halvannen mil går fort når omgivelsene er så vakre som i Zillertal. Kaster oss inn i første og beste gondolegg, og åker raka vegen 900 høydemeter i riktig retning. Nå kunne jeg lett kommet med noen dusin klisjeer, men jeg driter i det. Det er lenge siden jeg kan huske å ha kjørt så lett og så mye pulverschnee. Sikten er ikke så mye å snakke om, men heldigvis befinner vi oss i Europas beste skog, og det er bare til å gi full pull. Ai ai ai så artig! Etter kun halvannen time må jeg takke for meg. Ryggen må spare krefter til de store soldagene kommer. Den snakker til meg i klare ord, og vi er helt på bølgelengde, ryggen min og meg.

Etter endt tjeneste setter vi kursen mot sexfikserte Innsbruck der Skubz MÅTTE ha seg nye bindinger pga. smerter i føttene. Vi havner på Europas (eller verdens?) største Burton-butikk, og han finner seg noen friske og blå Burton Cartel, samme som jeg bruker. Han Skubi, han Skubi … Jeg klarer også å varme opp Visaen med å betale for en hettegenser, t-skjorte, belte og nye sokker. Så dyre og så tekniske sokker har jeg aldri eid før. Selgeren brukte ord som «air condition» for å beskrive den. En sokk er (nesten) en sokk, men jeg gikk selvfølgelig fem på. Noen euro fattigere spant vi hjemover og drev slaraffenliv på rommet. Skubz byttet campingvognsengen sin mot min halve dobbelseng, og alle ble glade og fornøyde.

4. januar, Hochfügen

Jeg får ikke puste, alt er hvitt. Det mumles om «Whiteout». Jeg roer meg ned, stopper opp. Panikken forsvinner. Sakte og sikkert kommer sikten tilbake, og skyene av pulverschnee senker seg i ett med underlaget. Trynsprut kaller svenskene det. Faceshots heter det over dammen. Uansett er det ikke ofte det oppleves i så stor grad som her i Hochfügen. Det relativt lille anlegget som ligger i en sidedal av Zillertal byr på utrolig skogskjøring og snø jeg ikke klarer å sammenligne med andre minner. Riktignok virker den en liten anelse tyngre enn i går, men den lager hvite julenisseskjegg på oss alle. Crispi og Jorunn er ikke i tvil, de blir her ut sesongen. De tre resterende nissene tenker med avsky på å dra tilbake til stress og fanteri i moderlandet. Helt feil tankegang. Nå er det viktig å fokusere rett.

Høyrefoten presser brettets bakredel godt ned i godvarene. Følelsen av en slags vektløsthet nedover skogsliene overgår det meste. Tid, sted, smerter og ubehageligheter forsvinner og kroppen konsentrerer seg om ikke å drukne i det hvite hav. I dag hadde det faktisk hjulpet med snorkel. Tro det eller ei. Bare så synd jeg gir meg etter første turen. Kroppen krever sitt. Må ta det rolig på min 5. skidag etter episoden i vår. Resten av klikken får «fem høge» og ønskes lykke til med pløyingen. Min kropp sklir ned til Panorama-restauranten og bestiller østerriske spesialiteter; germknödel og Almdudler. Munnvikene peker oppover.

Fotoapparatet var dessverre tomt for batteri i dag.

Følg også våre skriblerier på bigtrix.com!