Alpeland del 3

4. januar

Etter dagens snølek kjører vi en tur innerst i Zillertal, til Mayerhofen, for å spise en bedre middag og nerde. Det er ikke lett å finne en trådløs forbindelse, men det löser sej.

Etterhvert dukker også Crispi, Yorunn og Stake opp. Sistnevnte hørte noe rykter om litt for gode forhold, og kastet seg på toget sydover. Vi møter en eldre skotte med full outfit som enda ikke er ferdig med nyttårsfeiringen. Heh, jeg har aldri sett en så fullstendig skottedrakt før. Skubi begynner å riste i ompafoten og stikker av gårde på afterski, men returnerer få minutter etter da lommeboka hans nektet ham å kjøpe øl. Det var ikke bare Skubi som ønsket seg litt ompa i dag, men noen har jo idiotiske prinsipper som må følges.

5. januar

Den nydeligste dagen så langt, og vi klarer å forsove oss med stil. Skubz blir frustrert, og vi kommer oss omsider i gang. På bilturen opp prøver jeg å knipse litt av den storslagne naturen som omringer den smale fjellveien med utallige hårnålssvinger. Det finnes ikke skyer på himmelen og alt ligger til rette for en perfekt dag. Til tross for at de letteste godsakene var bittelitt pakket i dag var det nærmest en perfekt tur, og jeg tok personlig rekord med tre turer. Det hjelper på med litt govær.

De barskeste gutta prøver seg på litt klippehopping, mens de eldste nøyde seg med å forevige galskapen. Det er 4. dag på rad vi kan pumpe uberørte og lett tilgjengelige fjellsider her i Tirolerland. Frikjørerne er minoriteten i anlegget og det er nok å ta av. Verstingene begynner å legge store planer for morgendagen, og jeg er blitt satt som kameragutt. Det kan bli spennende, og jeg gråter meg i søvn i natt fordi jeg ikke kan bli med på det artigste. Avslutter kvelden med «Dogville» som tar meg med storm; 8/10.

6. januar

Atter en solfyllt dag. Kommer oss i gang til normal tid, og sklir inn på Hochfügens parkeringsplass i det klokken ringer 10, halvannen time etter åpning. Vi starter med en horete, steinete helkantstravers for å spotte Skubiprosjektet. Avstanden til andre siden av dalen er alt for lang for min 70 mm-linse, men vi gjør et forsøk. Nedfarten byr på mye lok for min del, og det frister ikke å dra opp igjen for å kjøre samme dritten. Men, hva gjør man vel ikke for venner? Blir sittende i 10 kalde med et skyteklart kamera. Minuttene går og neglebittene registreres både oppe og nede. Fjellsiden er vakker, men Skubi er forbannet. Jeg teller 8 spor, og vi er ett døgn for sent ute. Fingrene mine skriker etter litt varme, og jeg finner frem vantene, og ser at to små mygger er på vei nedover lia. Det blir for langt borte, og bildene blir ubrukelige. Møter gutta nede i dalen, og de gliser fra øre til øre.

Even og meg blir enige om å ta en ny tur, denne gang med Svettebøen. Det er noe vi ikke angrer på. Fyttikatta for en herlig tur. Uheldigvis var solen borte vekk for dagen, men underlaget var det beste så langt på turen. Endelig litt action! Etter trolig mitt beste åk på denne turen bestemmer jeg meg for å gi meg på topp. Over 3000 høydemeter er i dag kjørt, og selv om jeg ikke merker smerter i ryggen kjenner jeg at nok er nok. Dette var trolig siste tur i Hochfügen. I morgen planlegger vi hviledag, hvertfall to av oss.

Veien fra nedturene til oppturene er kort. Kjøringen min er selvfølgelig ikke hva den en gang var, jeg sliter litt med balansen og psyken. Men, halvbratt pudderkjøring er heldigvis lite krevende, så når jeg kruser i fine svinger på åpne, nydelige flanker stiger selvtilliten mange, mange hakk. Vi stiger inn i Panorama-restauranten, hvor jeg nesten er på fornavn med betjeningen, og kaster inn 50 cent på internettautomaten. Logger inn på studentweb og får beskjed om at jeg virkelig har fått betaling for innsatsen min i høst. A, B og B! Fyttigrisen. Den beste karakteren jeg noen gang har fått er C, så dette er nesten for godt til å være sant! Er det en feil? Vet ikke, men akkurat nå er jeg rimelig hæppy. Jeea!

Vi skriver også på Fri Flyt og Bigtrix.