Alpeland del 4

6. januar

… I kveld er det stor norsk samling i Mayrhofen. Nordefjellpatriotene er sultne, og det samme er trønderne Løvsteiken og Kåre. Vi kaster i oss noen hvitløksbrød, burgere og annet digg, og de som ikke kjører hvit januar nyter noen «Sjinn Tånnik». Etter litt nerding følger vi Skubi til «Posers Paradise» og han møter visstnok en av sine store helter, Wolle Nyvelt. Før han har svelget for mange Cuba Libre drar vi han vekk fra baren og setter på fart hjemover. Litt for sen kveld.

7. januar, Zillertal Arena

Det nærmer seg slutten på fornøyelsen. Klokken 07.45 ringer klokken og vi har 20 meter sikt ut pensjonatvinduet. Fristelsen er ikke enorm, men over tåken skinner solen, og vi får på superundertøyet og gir gass. Møter Endre og Kåre i bunn av Zillertal Arena, et anlegg vi enda ikke har testet. Etter få høydemetre har gondolegget fraktet oss over tåken og vi blir vitne til enorme områder som ligger like totalt urørte. Vi følger flere heiser oppover fjellene, og Endre er heldigvis kjent da han har jobbet med Seth og gutta her noen år tilbake. I tillegg til å jobbe med ulike stjerneskudd kan han også berette å ha vært DJ på Taket i -89. Det blir peket hit og dit, og forklart hvor vi kan kjøre og hvor det er blitt jobbet tidligere. Det er ufattelig at sidene ligger så jomfruelige 3-4 dager siden sist snøfall.

Før vi starter på første nedtur drar kjempen opp en boks alpefett og sier at vi bør minst ha 6-7 lag i løpet av dagen. Jeg liker ikke å motsi kjemper, så jeg smører meg inn etter beste evne. «Ikke grøft, bruk sirkulære bevegelser med flat hånd!», roper bamsen. Pulsen stiger, her er det lett å gjøre feilskjær. Med skjelvende hånd leverer jeg boksen tilbake, og den blir heldigvis godkjent. Til tross for sin 35 kg-tunge kamerasekk blir det ikke knipset noe i dag. Kong er kravstor, og er det ikke det ene kan du banne på at det er det andre.

Vi kjører mye variert terreng i dag. Kupert pudderterreng med hissige haiangrep, soloppvarmete skogssider, og typisk Nordefjell-skog, hva nå enn det betyr. I løpet av den siste uka har jeg hørt mye positiv omtale om Nordefjell. Crispi er ekstrem patriotisk, men Skubz og Stake har også flere dusin lovord å bidra med. «Norges mest undervuderte skisenter» er de enige om. Vi får vel kanskje ta en tur i løpet av vinteren.

Det blir lite «jobb» i dag. Vi får ikke noe å vise til markedsføringsavdelingen i heisanlegget, de som er så snille å gi oss heiskort i fleng. I morgen er siste sjans, siste dag på fjellet. Vi planlegger en 20-timers kjøretur etter å ha lagt signaturene vår i Zillertals fjellsider.

En liten digresjon; Skubi var på porrbladshopping i går, og var så uheldig å ende opp med et magasin som viser en del mennesker med litt annen legning enn han selv. Derfor sitter han nå i dobbelsenga som han bytta med meg og ducttaper sammen de sidene han ikke liker. Nei, vent! Trodde han skulle lime dem sammen, men han sensurerer bare. Hehe! Litt av en jobb.

8. januar, Zillertal Arena

To trøtte sjeler beveger oss ned til turens siste frühstück. ZombiSkubi har ikke akkurat hatt en drømmende natt, og utnytter hvert minutt til å være sengeliggende. Også i dag er målet Zillertal Arena. Gradestokken viser «kun» 13 grader, men det virker verre. Neglene føles å være på vei ut av kroppen, og det stikker i kinna. Slike bagateller kan vi ikke tenke på nå, vi har pudder å kjøre! Etter en lang gondol, og to stolheiser uten varme i setene står vi høyt, høyt over havet.

Haiken begynner nesten umiddelbart. Vi har fotoseanse på gang. Skubi og Even har pekt seg ut hver sin linje, og jeg velger en noe lettere nedfart. Snøen er spesiell. De øverste 40 centimetrene er lette og tørre, men de har komprimert seg noe i løpet av de siste 4 dagene. På toppen ligger det et par centi med rim, noe som skaper et fantastisk stjernespill for øyet. Veldig lettkjørt, og godt drapåføre. Signaliserer til gutta at linsa er innstilt med full zoom, og at showet kan begynne. Even vipper over kanten og legger 4 nydelige svinger. Sluffen jobber seg nedover siden, Even peker skituppene nedover og avslutter med et nydelig klippedropp. Landingen sitter som støpt. Han staker seg bortover mot meg, og er overraskende forbanna, forbanna fordi han ikke hoppet høyere, kjørte hissigere og ga mer gass; føret var perfekt!

Neste og sistemann ut er Skubi. Til tross for marginale søvnmengder lager han turens best dokumenterte show. Knirkefritt slenger han seg nedover flanken og setter flotte signaturer i underlaget. Også denne karen avslutter med litt luft, og stikker det som er å stikke. Slevet mitt renner nedover haka, det er grisetøft! Så er det bare å håpe på at kameraet har klart å legge noe fornuftig på minnebrikken.

Det er tid for lunsj, og jeg kjører på med østerrikets beste drikk, Almdudler. En krydderbrus som har tilfredsstilt min tørre gane helt siden barndommen. Vi hiver inn mat, og hører på flere ompaklassikere. Prøver å spleise servitøren med Skubz, men hun blir livredd når det begynner å bli snakk om å veksle telefonnumre. Mine evner som Kristen Giftekniv er luggete.

Vi observerer flere urørte åk, men ser også at tiden begynner å bli knapp. Finner en liten side, og vi bestemmer oss for at jeg skal foran kamera denne gangen. Skubz er fotograf, og klarer å forevige meg etter beste evne. Alle er fornøyde, men stemningen dabber litt av. Alle vet at dette er siste turen, og at vi kun har løypekjøring igjen. Det har vært en knall sesongstart, og alle har sluppet skadefri fra de mektige fjellene. Som alpejomfru er Herr Rykkin den som er nærmest himmelen. Dagene har overgått forventningene, og det vil nok bli mer snakk om Zillertal enn Sunnmøre de neste ukene.

8.-9. januar, hjemturen

Halv fem står Silver Bulleten ferdig pakket. For siste gang krysser vi togbanen med hell. Første stopp er makkydees. Svettebøen imponerer stort med sitt lynkjappe matinntak. Neste stopp er St. Anton. Den samme Svettebøen har selvfølgelig glemt noen viktige eiendeler, og vi må kjøre 15 mil ekstra. – Ikkeno stress, skriker Even. Er vi på tur, så er vi på tur. Skubs leker seg med trege lukkertider i 170 km/t. Han er superstoka, og sammenligner nok bildene med alle industrilydene som ofte kommer ut av kasettspilleren sin. Vi står ovenfor nærmere et døgn på vegen, og hører på musikk som ville satt fart på et hvilket som helst jentevorspiel.

De nærmere 190 milene går forholdsvis knirkefritt. Eneste utfordringen er når Skubz går tom for bensin og vi «tvinger» bensin ut av pumpene vi ikke klarer å starte. Dette skjer på i en liten landsby i Danmark. NAF og Dansk Veihjelp blir tilkalt, men når vi plutselig finner en stasjon med seddelinnkast begynner det hele å løsne. 18 timer etter oppstart ruller vi inn mot Oslo. Henger ut hos Skubz, mister flyet til Bergen og sitter nå og venter på neste. Snipp snapp …