Siste reis

En epoke går mot slutten. Det er en spessiell følelse å kjøre over Haukelifjell en fredagskveld i februar. Fem dager på jobb har tæret på motivasjon og livslyst. Men i enden av tunellen skimter jeg et lys. Lyset kommer nærmere og jeg kjenner varmen fra peisen og jeg kan høre latteren og musikken. Jeg parkerer Kermit og åpner døra til kafeen og det første som møter meg er Anne som sier «Gratulere med dagen» og Robert som sier «Hey Ping»! Endelig er jeg hjemme :-)
Hordatun er som et hjem for meg. Få, om noen, steder føler jeg meg så velkommen som på Hordatun. Få, om noen, steder har jeg like mange venner som på Hordatun. Få, om noen, steder har jeg hatt like mye morro som på Hordatun. På Hordaun er jeg aldri alene.
Som sagt, så går en epoke mot slutten. Jeg håper alle som har kjent den hjertevarmen hele miljøet rundt hotellet utståler vil være med å «drikke ut» baren. Det er duket for århunderets fest.
Neste vinter blir lang og kald uten Hordatun, men så får vi bare håpe at Anne og Robert, Martine, Frida og Robbin er tilbake sterkere enn noengang høsten 2007. Kjenner jeg dem rett, så har vi ikke så stor grunn til bekymring..

Ha en gledelig dag.

Ping

Publisert
Kategorisert som Blogg

Av Ping

Ping: av latin; Pingus magnificus. Menneskelignende skapning, nært beslektet med både delfin, fjell-ape og snørev. Trives best i alpine fjellstrøk, men kan også treffes i mer eller mindre urbane strøk, eller ved havet. Arten bedriver ofte mye av sin tid til matsanking, slik at den kan sette ut på kortere eller lengre reiser vekk fra sin bopel for å treffe beslektede arter. Arten observeres ofte sammen med beslektede og likesinnede arter i fri utfoldelse, oftest er det i lek, men også etter å ha fått i seg gjæret frukt.

10 kommentarer

  1. Det er ikke vanskelig å si meg enig med deg Ping! Uheldigvis må skole prioriteres til helgen, så det blir ikke utdrikking på meg :/

  2. Jeg husker en torsdag før påske en gang sent på 90-tallet. Som vanlig hadde jeg sneket meg til et par ekstra fridager. «Ondskapens hotell», der Jossa hadde utåndet på rom 300 var våknet til liv. Ut av ALLE vinduer hang dyner til lufting, det ble kastet ut mye gammelt rask, og en vakker, mørkhåret Stavangerdame for rundt med vaskekosten i Tonjetempo. Jøss, dette blir spennende, tenkte jeg. Det viste seg i løpet av lørdagen at Anne og Robert var mennesker jeg virkelig likte, og jeg visste allerede da at mye av mitt budsjett kom til å forsvinne inn på Hordatun. Takk, Anne og Robert, for at dere har vist hjerterom og tålmodighet uten sidestykke! Noen gode minner:
    -Safen
    -«Metall mot metall»
    -32 pers på vorspiel på 209
    -skattejakt i skistallen
    -Dugnad i cafeen
    -Maribilen
    -209
    -204
    -«ulovlige» fester i tv-stua i 2. etasje
    And the list goes on and on…

  4. Mimring må være et av de beste tegnene på alvorlig alderdom! Hva med å se fremover istedet for bakover?:)

  5. Jeg bodde på Hordatun en gang på starten av 90-tallet. En gammel dame drev hotellet, hvor man plutselig ble dratt tilbake til 50-tallet i det man entret lobbyen.

    Den påsken var det også en annen familie fra Sandnes på hotellet, som forøvrig nesten var tomt. Kristian og Eystein het guttene. De stod på slalåmski.

  7. Halvparten av guttene bor fremdeles ofte på hotellet. Slalomskiene er byttet ut med pudderplanker og kortet ligger stort sett i baren. Den andre halvparten av guttene heter forresten Øystein.

Kommentarer er stengt.