I dag har jeg vanskeligheter med å formulere ord. Det er to år siden dagen som forandret livene våre. Mitt og mange andres. Det er så rart. Fortsatt uvirkelig. Henning er ikke lengre her. Bildet er hentet fra én av de beste turene vi hadde sammen. Ole Kristian, Lovie, Madsen og meg på alpetur til Val Thorens. Første og siste vi hadde sammen. Det er nesten fire år siden. Faen.
Var oppe ved fossen i dag. Der lå det tre fine solsikker. Jeg la også igjen et minne.
Minne-CD-en sviver på anlegget. Den bringer frem mye. Si i fra hvis det er noen som ikke har fått CD. Er også i gang med videoredigering, men ting tar tid. Det vil komme videosnutter på nett fremover.
Jeg blir aldri meg selv igjen.
Tiden flyr. Det hele er bare trist.
Det er 2 år siden jeg satt og ventet på Madsen, nettopp her jeg sitter nå, i Wolffs gate 2a. Danzig skulle spille på Verftet her i Bergen, og jeg hadde skaffet oss billetter. Jeg skjønner det fortsatt ikke. Billettene fra konserten har jeg enda. Jeg har også noen t-skjorter som tilhørte Madsen. Noen bruker jeg, men den ene jeg fikk er så fantastisk typisk Madsen at den lar jeg bare henge urørt på display i skapet mitt. Jeg liker minnene jeg har om Madsen, og jeg får en skikkelig god følelse hver gang jeg hører noen som snakker om ham, eller leser noe fra noen som tenker på ham ..
Det ble en brå slutt på festen for nøyaktig to år siden da vi fikk den ufattelig triste beskjeden. Henning, du er dypt savnet!
Savner deg, min venn..
Føles som en dag siden samtidig som det føles som en evighet siden Tommy ringte oss midt på nattå i Sverige og ga oss den forferdelige beskjeden:(
Va sjeldent eg så deg Anders uten Madsen. Dokker va som skygger av kverandre…