Jernmannen

Lørdag morgen våknet jeg av vekkerklokken 04.50. Da befannt jeg meg i bilen, ved Nordåsvannet, noen kilometer utenfor Bergen. Denne lørdagen var ikke en hvilken som helst lørdag. Jeg stod nemlig foran mitt livs største fysiske utfordring, «ironman», som er 3,8 km svømming, 180 km sykling og 42,195 km løping.

Oppdatert: Bilder fra BV3. Finner du noen du kjenner?

Her lå jeg altså i bilen, med 4-5 timer dårlig søvn på samvittigheten, vel vitende om at denne dagen skulle bli veldig, veldig lang. Etter en god frokost bestående av speltbrød med makrell steg jeg inn i våtdrakten og trasket ned til brygga. Her var vi samlet, 33 egoistiske idioter med gule badhetter. Nervøsiteten alene gav meg unormalt høy puls. Klokken 06.15 gikk pistolskuddet, og vi var i gang. Sjøen var svært behagelig med sine 17 grader. Selv om du ikke får helt oversikten når du ligger å plasker følte jeg at gruppen raskt skilte seg i to puljer, de som virkelig kan svømme, og de som ikke kan svømme, eller svømmer bryst. Jeg ledet lenge ann første pulje, men gled sakte fra dem. Svømmingen gikk veldig greit. Holdt litt tilbake, og slet meg aldri ut. Banen var en triangel av bøyler som vi svømte 4 ganger. Etter 1 time og 24 minutt kom jeg meg i land som nummer 18, noe jeg ble positivt overrasket ettersom svømming er min svakeste disiplin.

Slengte av meg våtdrakten, og kom meg i sykkeltøyet. Musikkspilleren ble plassert på overarmen, og jeg startet tråkkingen ut i fra Fana Roklubb. Samtidig med vår konkurranse gikk også sykkelrittet Bergen–Voss. I motsetning til de 2150 deltakerne der har vi triatleter ikke lov å sykle i felt, og dra nytte av hverandre. Løypa gikk over Gullbotn, over Kvamskogen, ned til Norheimsund, langs Hardangerfjorden til Kvanndal, til Granvin og over Skjervet til Voss. For de som var på Ekstremsportveko er Skjervet der som langbrettkonkurransen ble arrangert. Veien fra Norheimsund til Kvanndal har jeg kjørt mange ganger, men kun i bil, og som oftest i styrtregn. Nå hadde vi blå himmel, grønn fjord, og en fantastisk utsikt. Sykkelturen var utrolig nydelig, og jeg sitter igjen med et fint minne. Synd jeg ikke hadde et kompaktkamera med meg. Når vi kom ned til Voss avsluttet vi med en runde rundt Vangsvannet. Dette var dagens første nedtur. Nå begynte jeg å bli lei, og klar for løpingen. Ut i fra mine beregninger skulle avslutningssløyfen være på rundt én mil, men da det var gått 30 min forstod jeg at det stemte ikke. Den var to mil, og én mil ekstra når du hele tiden forventer å komme i mål kan være tøft psykisk. Men, jeg kom meg omsider inn til Voss igjen. Etter 7 timer (ikke totalt) syklet jeg inn som nummer 25, og hadde dermed tapt en del plasser. Sykkelsko ble byttet ut med løpesko, sykkelshorts ble byttet ut med løpeshorts, og sykkeltrøye ble byttet ut med bar overkropp. Voss var varmt.

I starten fungerte ikke kroppen helt optimalt. Den er noe klønete og urytmisk når den har sittet lenge på sykkelen. Dette gikk seg bra til, og vi løp en fin og variert løype. Flat og på forskjellige underlag. Litt asfalt, en del grus, litt skogssti og noe gress. Sløyfen var drøye 5 kilometer, og denne skulle vi gjennom 8 ganger. De to første milene gikk bra, og jeg gledet meg hele tiden til å gi gass. Når jeg nærmet meg 4 runder gikk jeg tom for strøm på musikkspilleren. Litt leit siden jeg hadde bygget opp dagen progressivt, og lagt de beste musikkstykkene til slutten når jeg virkelig trengte dem. I tillegg begynte lårene mine å stivne til. I starten brukte jeg rundt 6 min. per kilometer, noe som i utgangspunktet er sakte. Nå kom slitet. De siste to milene ble svært tunge. Skrittene ble kortere og kortere, det ble vanskeligere å ta til seg næring på matstasjonen, og kilometrene ble lengre og lengre. Det er som om kroppen ikke gidder å bruke energi til å tenke i slike situasjoner. Den skal bare frem. Kroppen satte meg i robotmodus, og førte meg fremover, kilometer etter kilometer. Det var ikke bare jeg som slet. Til tross for at jeg løp sakte tok jeg støtt og stadig forbi en stakkar som hadde det jævligere enn meg. Små oppturer hver gang. Hadde lenge planlagt å gi ekstra gass de siste kilometrene, men det var det ingen mulighet for. Når jeg så målområdet for siste gang klarte jeg så vidt å gire opp i noen hundre meter. Til stor applaus fra andre deltakere, funksjonærer og publikum sprang over målstrekene med hendene i været, og kollapset få sekunder etter. Ble liggende på bakken og hyperventilere i noen minutter, og akkurat da følte jeg meg som den mest fornøyde personen i hele verden. Ubeskrivelig.

Sluttiden min ble 13 timer og 14 minutter, og sluttplasseringen ble 15. plass. Jeg løp meg opp 10 plasser, og noe som gjorde mye for motivasjonen.

Jeg kunne skrevet om alle smertene, alle opplevelsene, bæsjeepisoden, folkene, tankene, tiden etterpå osv., men det ble det dessverre ikke tid til.

Takk til …

• Jon Albert for å være med meg på alle morgentreningene (synd du ikke kunne bli med!)
• Stian for å lære meg om sykling og dra meg med på alt for lange sykkelturer
• Madel for å lære meg om svømming og være en god telefonmotivator
• Lise for å fikse vanskelige muskler og ødelagte sener
• alle andre som har gitt meg komplimenter, gode råd og klapp på ryggen