I dag hadde jeg min årlige tur til Markskilsfossen, hvor Henning Madsen og Eirik H. Bratland mistet livet for syv år siden. På Gullfjellet var det værhardt. God vind og åpne himmelsluser. Ikke ulikt 28. august 2004.
I 2005 la jeg Hennings t-skjorte fra Amnesty på stedet hvor de falt i fossen. Den ble lagt mot fjellet med noen steiner. I fjor lå den der enda. I år var den borte. I år var første gang jeg ikke har kunnet krysse fossen på grunn av for stor vannføring.
Det er fint å være i Bergen og mimre om den fine tiden vi hadde her. På vei ned tenkte jeg på hvordan Henning hadde vært i dag.
Han hadde vært 30 år. Kanskje hadde han hatt en unge og to. En god og sprø far. Han hadde fortsatt bannet like mye, og hatt like mange luftslott. Han hadde nok bodd i Sandnes eller Stavanger, og bodd i et hus han hadde bygget selv. Han ville hatt et supermoderne elektrisk anlegg som han kunne styre med telefonen. Til og med doringen kunne han varme opp på vei hjem fra jobb.
Vi hadde nok hatt mye kontakt. Vi hadde nok fortsatt snakket om alt. Han ville fortsatt vært like forbanna, like gal, like lite selvhøytidelig og fortsatt den morsomste å ta en kule med.
Syklende mot Bergen kom plutselig og helt tilfeldig Knutsen og Ludvigsens «Eg ve te Bergen» på øret. En sang vi sang når vi var på tur i Bergensfjellene. Gode minner.
Hva tror du? Hvordan hadde Henning vært i dag?
Jeg møtte bare Henning ett par ganger, så vi fikk aldri tid til å bli kjent. Men han er en sånn fyr som man i ettertid skulle ønsket man hadde hatt muligheten til å bli bedre kjent med. Så plutselig skjer det noe uforutsett, man mister muligheten og den kommer aldri igjen. Det er bedre å angre på det man har gjort enn det man aldri fikk gjort. Jeg har stor respekt og er ydmyk over det du gjør hvert år for Henning, det står det respekt av.